Valgfrihet hele uka

 – Sju hele dager til å handle på. Hvem er det egentlig som tjener på det, spør Bent Sofus Tranøy i Klassekampen. 

Det viktigste argumentet for generell søndagsåpning er høyresidens evige trumfkort: valgfriheten.

Søndagshandel gir oss anledning til å velge mellom sju heller enn seks dager å handle på, mens noen ekte blåblå kanskje faktisk tror på argumentet om at søndagsåpent også skaper større valgfrihet for arbeidstagere – vi får en dag til å velge mellom, når vi «velger» når vi skal jobbe.

Et viktig argument for tilhengere av mer valgfrihet er at det gjør oss lykkelige fordi det gjør oss selvstendige. Vi kan velge det som passer oss. Under ligger henholdsvis en forestilling om forbrukeres psyke og en om arbeidstageres markedsmakt. For å ta det siste først: Om arbeidstageren forutsettes det at ingen er i stand til å presse ham eller henne til å arbeide på dager han/hun selv ønsker fri. For at dette skulle være sant måtte det være en skrikende mangel på arbeidskraft i handelsnæringen, et lite sannsynlig scenario etter at arbeidsinnvandringen tok av for rundt 15 år siden.

Forbrukerforutsetningen er at vi stort sett vet best hva vi vil selv, og at vi greier å holde oversikten selv om antallet valg stiger. I tradisjonell forbrukspsykologisk forskning for eksempel har øket valgfrihet blitt forbundet med noen av de fineste go’-ordene psykologer har i vokabularet sitt: indre motivasjon, opplevd kontroll, evne til å løse arbeidsoppgaver og allmenn tilfredshet med livet.

At det er bedre med mange enn få alternativer harmonerer også med standard økonomisk teori om det gode liv og det gode samfunn: De som ikke er interessert i nye alternativer kan jo bare ignorere dem, også kan de andre boltre seg i et hav av muligheter, helt de finner det som er akkurat riktig for dem.

Den eksperimentelle forskningen som viste at det er fint med mange alternativer led av en stor svakhet: Den presenterte alltid bare en håndfull alternativer. Også forskere må tenke tid og penger, derfor ble det gjerne slik. Men noen forskere ville gå lenger. Et berømt eksperiment der forbrukere skulle velge syltetøy viste at når du gikk fra seks til 24 valgmuligheter ble mange stresset og trakk seg unna. Funnet er replisert i mange ulike sammenhenger: for mange valg gjør mange stresset og redde for å angre. Og det er grunn til å tro at problemene øker etter hvert som vi forventes å treffe ansvarlige valg på stadig flere områder i livet.

Andre forskere (ledet av psykologen Barry Schwartz) har gått lenger langs den sammen veien. Deres metode hjalp dem å skille mellom folk som nøyer seg med det som er «godt nok» og dem som er villige til å lete lenge for å finne det helt rette valget. Men det er slitsomt å lete og vi kan aldri vite helt sikkert om vi er i mål. De fant at folk som forsøker å ta den rasjonelle forbrukerrollen på fullt alvor blir mindre lykkelige, mindre optimistiske og får lavere selvfølelse. Samtidig ble de mer deprimerte og mer perfeksjonistiske, noe som i sin tur ble ledsaget av større frykt for, og mer tilbøyelighet til, å føle anger. Det er med andre ord ikke særlig klokt å forsøke å være helt rasjonell.

Disse funnene er fra tidlig på 2000-tallet, og tør i dag være ganske godt kjent i flere miljøer. Det er heller ikke første gangen jeg skriver om Schwartz’ forskning. Likevel durer valgfrihetsretorikken videre som om vi ikke skulle ha lært noe som helst. Men hva ligger under? Er det bare ideologi på tomgang? Jeg tror ikke det.

Tilfellet søndagsåpne butikker er spesielt interessant. For her er ikke bare de opplagte – LO og KrF – imot. Også handelsstanden – altså, tenk over dette, de som driver butikker her i landet – er imot. Hvem er da for, hvem tjener på dette? Svaret: De som eier kjøpesentrene. Slik er det fordi den typiske kjøpesenterleiekontrakt er basert på omsetningstall. Husleien er en (høy) prosentsats av omsetningen, løsrevet fra butikkens lønnsomhet. Sentereier får uansett sitt. Med søndagsåpning får butikkene øket omsetning og økede kostnader. Det er slett ikke sikkert det lønner seg for butikkeier og driver, den eneste sikre vinneren er den som eier senteret.

Og hvem eier sentrene her i landet? Noen av landets rikeste, mange av de samme rike onklene som støtter de blå-blå i bytte mot kutt i formuesskatten og kamp mot eiendomsskatt og andre formasteligheter. Same old story.

Av Bent Sofus Tranøy. Trykt i Klassekampen 26. september 2015

2017-04-18T15:46:46+00:00 1. oktober 2015|