Cover - Hva skal vi med religion

Rudi Kessel kastet prestekappen i solidaritet med arbeiderbevegelsen, kampen for fri fagorganisering og for katolikken Lech Walesa.

– Jeg skulle gjerne vært foruten det kapittelet av mitt liv som heter prestevirket, sier Rudi Kessel, frafallen katolsk prest, forhenværende Fader.

– De 25 årene jeg tilbrakte som prest var bortkastede. Livet var så sementert, og presterollen så strengt definert. Tanke, tro, arbeidsoppgaver, klesvalg, bosted. Og jeg tok oppgaven veldig alvorlig. Noen kolleger tok livet mer med ro over et glass vin, men jeg var helt bitt av basillen – alle måtte få ta del i den rikdommen jeg hadde funnet, og jeg sparte meg ikke, fortellerKessel.

I løpet av samtalen ler 74-åringen ofte og hjertelig, men nå er uttrykket flatt. Kessel beskriver tiårene som katolsk prest i Norge som en ørkenvandring. Etter en krevende, seksårig presteutdanning i hjemlandet Belgia kom han til Norge i 1965, og ble raskt ungdomsprest for Oslo Katolske Bispedømme.

«Jeg skulle lære de unge om Gud og troen, men de tvang meg brutalt til å se på sosiale realiteter, som jeg plutselig ikke kunne komme utenom. Her ble det stilt store spørsmål, om rettferdighet, om solidaritet. Dermed begynte en veritabel gjæringsprosess og jeg skiftet gradvis fra (politisk, journ.anm.) blått til rødt.»

Det skrev Kessel i boka han utga i 2011, «Hva skal vi med religion?». For til tross for en oppvekst i fattigdom med en kommunistisk bryggesjauer-far, beskriver Kessel sitt 26-årige, nyutdannede jeg som «politisk ubevisst og Morgenbladet-blå». Det skulle ikke vare lenge før Kessels politiske engasjement økte.

Det tok likevel 18 år før han ga opp sitt embete, og katalysatoren er nedtegnet i Kessels dagbok, datert mandag 16. august 1982: «Første dag på kontoret etter ferien. I posten finner jeg et skriv fra Roma, som forbyr prestene 1) å opprette eller delta i fagforeninger, 2) være politisk aktive. FY FAEN.»

Bakteppet for brevet fra den polske paven Karol Wojtyla var de polske arbeidernes kamp for fri fagorganisering, innenfor et strengt hierarkisk kommunistsystem. Kampen var ledet av katolikken Lech Walesa. Makthaverne i Polen brukte samme argumentasjon som Vatikanet.

– Til tross for at paven var en sterk motstander av den Sovjetvennlige lederen Jaruzelski, gjentok han dennes budskap overfor presteskapet: «Det er ikke nødvendig at dere organiserer dere, for vi vet så inderlig godt hva dere trenger.»

– Da var det over for min del, men av lojalitet ga jeg Bisperådet et år til å finne min erstatter, sier Kessel. –Hadde du mistet gudstroen da du oppga prestevirket?

–Nei, jeg sa opp av politiske grunner og troskonstruksjonen i hodet mitt var intakt. Men da jeg endelig kom meg ut og kunne tenke fritt, tok det ikke lang tid før hele systemet raste sammen som et korthus. Å slippe gudstroen og presteyrket var som å unnslippe et liv som akvariumsfisk.

– Var det skremmende?

– Nei, det føltes deilig. Hele livet hadde jeg balet med ubesvarbare spørsmål så som det ondes problem. Uten religion kan du heller akseptere mangelen på svar eller rettferdighet. Så i lang tid, over måneder og år, tok jeg meg stadig i å puste lettet ut. Det er tusen spørsmål en prest kan stilles, og i et dogmatisk system som den katolske kirken må svarene han gir representere kirkas offisielle svar, sier Kessel.

Han flyttet så ut fra leiligheten han delte med oslobiskopen og prestekolleger, for å bevege seg ut i verden. Uten sparepenger, bolig, sosialt nettverk eller relevant utdannelse.

– Jeg jobbet hardt for å overvinne angsten og gikk mange runder med psykolog. Jeg trengte en utenforstående, objektiv person som likevel sto på min side. Så fikk jeg jobb i Tono – musikk har alltid vært en viktig del av mitt liv, og jeg spiller flere instrumenter – og jeg ble i jobben resten av mitt arbeidsliv, forteller Kessel.

Det tok ikke lang tid før han giftet seg og fikk en datter. Men det tok tid å venne seg til moderne forbruksvaner.

–Da jeg var 45 år, var det kona som mente at jeg trengte en dress. Sånt hadde jeg aldri hatt bruk for, og det å unne seg ting satt langt inne for meg. Min sparsommelige side var først en dyd av nødvendighet, men jeg må fremdeles tvinge meg selv til å være raus, på både egne og andres vegne, sier 74-åringen.

Han flyttet til Norge i 1965, etter grundig overveielse og en miniturné i Skandinavia. Alt som gutt hadde han fascinert lest om Fridtjof Nansen og vikingene, og mens det i Belgia var et overskudd av katolske prester, var det manko i andre land.

– Jeg tilbrakte noen dager i Danmark, men strøk det landet raskt av lista. Språket ville være for vanskelig å lære seg godt med alle vokalene. Så reiste jeg til Sverige for en uke-halvannen, men jeg syntes menneskene der var så høye på pæra. Men i Norge var alt litt bondsk og beskjedent, folk var rett på sak og ujålete, så her ville jeg være. Det har forandret seg mye med oljen, sier Kessel.

Kessel vokste opp under fattige kår like utenfor Antwerpen. Mens faren jobbet som bryggesjauer passet mor de tre barna hjemme. Gutten ble født høsten 1939, omtrent da Hitler gikk inn i Polen, og familien måtte streve for å få endene til å møtes. Barna ble tidlig satt til å jobbe og bidra til husholdningen, men de gikk aldri sultne til sengs.

–Det var ingen barnekultur på den tida, de små skulle holde kjeft og adlyde ordre, og deres mening var ingenting verdt. Men jeg hadde et lyst hode, og for meg var skolen et tilfluktssted der jeg lyktes, forteller Kessel.

Men den katolske troslæren var dominerende gjennom hele grunnskolen, og det skulle ikke mye til før man syndet – i handling eller tanke. Og vissheten om helvete, der du ville brenne for evig tid, var en evig frykt.

– Ideen om helvete hadde ridd meg som en mare i alle år. Og troen var så sementert i alle samfunnslag på den tida, det var ikke mulig å tenke noen annen tanke – det var som å skulle tvile på tyngdekraften. Det var en mørk pietisme, sier 74-åringen. Vendepunktet kom i tenårene, da en lærer ga Kessel innblikk i en helt annen form for kristendom, preget av lys og tilgivelse. Fra å være knuget av helvetesfrykt og dårlig selvbilde, fremsto det nye gudsbildet som befriende og oppløftende.

– Ønsket om å bli prest handlet om at også andre skulle få oppleve denne lyse siden ved religion. I ettertid ser jeg at religionen i utgangspunktet var et kjempeproblem, og at jeg ville bruke religion til å løse dette problemet igjen. I sum blir derfor disse faktorene null. Vel vel, sier Kessel med en klukkende latter.

I dag kaller han seg agnostiker, framfor ateist, og Kessel har lagt skråsikkerhet og misjonering på hylla for godt – unntaket er timene han underviser i matematikk. – Jeg underviser på en videregående skole, samt for noen privatelever, sier Kessel, som dessuten har utgitt flere bøker med «rekreativ matte». I en årrekke lagde han NRKs Mattenøtter.

«Matematikk skrider fram gjennom historien, alltid stigende, aldri dalende, men stigningen kan gå langsomt, for så plutselig å ta noen kjempesprang. Matematikk er i utgangspunktet reine tankekonstruksjoner, men – merkelig nok – finner vi en del av disse konstruksjonene igjen i naturen. (…) Matematikk er det eneste fag der ‘det beviste’ aldri kan avbevises – og er derfor preget av en tankens stringens som er helt unik», uttalte Kessel til NRK.

– Matteundervisningen er en gledelig aktivitet, på flere plan. Det er moro å utøve faget, og å få mulighet til å formidle fascinasjonen ved matematikk. Dessuten er det kontakten med unge mennesker, som er sunt for folk på min alder, sier Kessel humrende.

Den tidligere presten drømmer i dag om en religionsfri verden. Han påpeker hvor enormt mye tid og krefter som går med på utøvelse og misjonering av gudebilder, og hvordan denne formen for idealisme heller kunne brukes til matnyttige formål – nødhjelp, undervisning, solidaritetsarbeid.

Som Kessel skriver i «Hva skal vi med religion»:

«Å punktere religiøs tro ved allmenngyldig argumentasjon er viktig; en verden uten religiøs ballast ville bli et annerledes og radikalt bedre sted å være. (…) Og menneskets enestående evne til rasjonell atferd og etisk ansvar skal man ikke undervurdere – for her kan det ligge en uant sprengkraft.».

Av Marianne L. L. Melgård, trykt i Klassekampen 21. februar 2014

2017-04-18T15:46:50+00:00 21. februar 2014|