Kroner - sedler - mynter– Et godt prinsipp er å beskatte det man vil ha mindre av og subsidiere det man gjerne vil ha mere av, skriver Erik S. Reinert i Klassekampen. 

Skatt vekker til live de store ideologiske sjablongene. En relativt ny vinkling er at den amerikanske høyresiden er begynt å kalle alle formuende personer for «jobbskapere», og som sådanne bør de omtrent ikke betale skatt.

Noen har pekt på den nesten religiøse undertonen i begrepet som antyder kapitalister som Skapere med stor S, som Vårherre.

Vi som har lest vår Joseph Schumpeter vet at han nesten foraktelig så ned på «det banale syn at det er kapitalen i seg selv som er kapitalismens drivkraft». Som Karl Marx var Schumpeter av den oppfatning at uten innovasjoner – uten nye ideer som det var verdt å ta risken på å investere i – var kapitalen i seg selv verdiløs. Uten nye ideer kan kapital brukes til å by opp prisen på noe som allerede eksisterer. Med andre ord, for mye kapital uten tilstrekkelige innovasjoner vil lede til prisbobler. Som i Vesten i dag.

Det er to ulike måter å tjene penger på: enten gjennom å produsere varer og tjenester, eller gjennom at noe som allerede er produsert stiger i pris. Andeby kan være et eksempel. La oss si Onkel Skrue kjøper opp alle husene i Andeby, øker husleien, men bare legger pengene i pengebingen der han bruker dem til å bade i. Den nye og høyere husleien i Andeby krymper kjøpekraften hos byens innbyggere, det vil si at Onkel Skrues måte å tjene og spare penger på gjør alle andre fattigere. Skrues kapital er av den typen Bibelen betraktet som Mammon, det vil si uproduktiv kapital. Andeby-modellen ligner på dagens EU-modell sett fra Hellas. Det tjenes mye penger på å krympe Hellas’ økonomi.

På tysk skilte man engang i tiden mellom schaffendes Kapital (skapende kapital) og raffendes Kapital (kapital som bare grafser til seg). I eksemplene overfor, Andeby og Hellas, er det tydelig at det er grafsende kapital, kapital som beriker seg på at andre blir fattigere, som er på ferde. Dette er kontrasten mellom jobbskapende og jobbødeleggende kapitalister.

Her i landet arbeider en kjemiker ved navn Alf Bjørseth med å erstatte fossilt brensel med solenergi. Jeg har aldri hverken truffet eller snakket med mannen, men han kan stå som et eksempel på skapende kapital. Bjørseth forsøker å tjene penger på ny teknologi som vil skape godt betalte jobber, og bidrar i tillegg til å løse et stort problemkompleks.

I en karikatur av den politiske høyre- og venstreaksen settes Onkel Skrue, gjeldsspekulanter, og herr Bjørseth i samme ideologiske kategori, for høyresiden alle som heroiske «jobbskapere» og for venstresiden alle som rikinger og «utsugere». På en slik karikert akse går vi glipp at et viktig poeng når det gjelder beskatning. Et godt prinsipp er å beskatte det man vil ha mindre av og subsidiere det man gjerne vil ha mere av. Altså burde man beskatte jobbødeleggende spekulasjon for å subsidiere jobbskapende investeringer, for eksempel i fornybar energi.

Skal man først gjøre noe med formuesskatten, er det etter mitt syn nødvendig å skille mellom de to nevnte typer av kapitalister, selv om skillelinjene ikke bestandig er like klare som i eksemplene ovenfor. Formuesskatten skaper problemer for nye bedrifter med suksess, fordi de blir verdifulle mens kapitalbehovet ennå vokser kraftig. En gründer i et slikt selskap vil sitte med en stor papirformue lenge før bedriften kan betale utbytte. Når eierne må betale formuesskatt av penger han eller hun ikke har, oppstår det to muligheter. Man kan enten flytte utenlands med ideen, og dermed slippe formuesskatt, eller man kan selge aksjer i bedriften. Begge deler er ugunstig, den første fordi det øker sannsynligheten for at ideene ikke skaper jobber i Norge, men utenlands, og den andre fordi de som kjøper seg inn i slike bedrifter av erfaring er kortsiktige og vil ha bedriften på børs før den er moden til det og før eieren ønsker.

Skal vi så innrette beskatningen etter at vi synes synd på skapende kapitalister? Nei, men kanskje etter behovet for nye og godt betalte norske arbeidsplasser til erstatning for oljeaktiviteten. Slik det nå er, subsidierer vi i virkeligheten utenlandske eiere av norske virksomheter fordi disse – i motsetning til nordmenn – ikke behøver å betale formuesskatt.

Denne problemstillingen vanskeliggjøres ved at innovasjoner og teknologi – i det hele tatt Schumpeters perspektiv på økonomien – tradisjonelt nærmest har vært fraværende i norsk samfunnsøkonomi. Det øker risken for at debatten fossiliseres i en karikert høyre-venstre-akse.

Av Erik S. Reinert, trykt i Klassekampen 23. april 2014

Stein Reegård skriver også om formuesskatt. Les hans kronikk i Dagbladet

 

2017-04-18T15:46:49+00:00 24. april 2014|