– Vår velferdsmodell trues mer av mål- og resultatstyring enn av eldre- og innvandrerbølgen, skriver Tore Nyseter i LO-Aktuelt.

Mitt engasjement i velferdspolitikken har vart i over 45 år. Dette har jeg forsøkt å oppsummere i boken “Velferd på avveie. Reformer. Verdier. Veivalg” (Res Publica, fagbeve gelsens tankesmie og forlag). Boken er en historisk gjennomgang av de viktigste reformene som har påvirket vårt velferdssystem disse årene. Her er noen betraktninger:

Den norske – og nordiske — velferdsmodellen er blitt et internasjonalt begrep fordi den skiller seg positivt ut fra alle andre lands modeller. Velferdsforskerne er enige om at følgende verdier ligger til grunn i vår velferdsmodell: Solidaritet, fellesskap, likhet og frihet, demokrati, rettferdighet og omfordeling. 1 tillegg har modellen spesielle kjennetegn, som offentlig ansvar, skattefinansiering, universelle ordninger, tillit, legitimitet og sosial likhet. En av bærebjelkene i vår velferdsmodell er trepartssamarbeidet mellom arbeidstakerorganisasjoner, arbeidsgiver-organisasjoner og staten, med sentrale lønnsoppgjør, landsdekkende organisasjoner og tariffavtaler.

Slik at det solidariske og universelle velferdssamfunnet er kjernen i fortellingen om det moderne Norge, hvor fellesskapet og offentlig ansvar er en viktig forutsetning. Mye av dette har vært kjempet fram av fagbevegelsen og arbeiderbevegelsen gjennom mange tiår, og det er denne modellen som vi nå ser er i ferd med å forlates.

Når statsminister Erna Solberg sier at Ap’s mål er å gjøre alle avhengige av velferden, betyr det at hun ønsker seg et annet samfunn. Når finansminister Siv Jensen sier at vår modell står i veien for folket og fornuften, betyr det at hun ønsker seg et annet samfunn. Når kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen skriver bok om “Velferden etter velferdsstaten”, betyr det at han ønsker seg et annet samfunn.

1980-tallet var starten på en nyliberalistisk bevegelse, sterkt båret frem av Fremskrittspartiet, og hvor Arbeiderpartiet kom på defensiven etter å ha dominert sosialpolitikken i hele 1970-årene, hvor befolkningens behov og fellesskapets ansvar ble særlig understreket av personer som Oddvar Nordli, Trygve Bratteli og ikke minst Reiulf Steen.

Det oppsto samtidig en kritikk av offentlig forvaltning som byråkratisk og lite effektiv, særlig fremført av OECD som erklærte at velferdsstaten var i krise, fordi den var en belastning for samfunnsøkonomien. Velferdsstaten som garantist for at svake og utsatte grupper skulle få ivaretatt sine interesser, var under strekt press, og er det fortsatt.

Som en motvekt mot dette ble New Public Management introdusert. sammen med mål- og resultatstyring. Dette gjaldt ikke bare Norge, men var en bølge som skyllet inn over hele Europa. En rekke reformer som har påvirket velferden fram til i dag, har vært preget av dette, og er i ferd med å ødelegge verdigrunnlaget i vår velferdsmodell. Mål- og resultatstyring. sammen med nye ledelsesformer er det vi i dag ser som de største faresignalene mot vår velferdsmodell. Maktutredningen kalle dette for et virus som var kommet inn i offentlig forvaltning.

Velferdsreformer handler ikke bare om tjenester og ytelser. Det handler like mye om hvordan vi organiserer tjenestene og ikke minst hvordan disse blir ledet. Det som tydeligst trer fram ved en slik historisk gjennomgang, er at offentlig velferdsvirksomhet skal bli mest mulig lik en privat produksjonsbedrift. Konsekvensene av dette er utstrakt målemani med rapportering, kontroll og mistillit, hvor bunnlinjen er viktigere enn menneskene som utøver og mottar velferdstjenester. De nye idealene er lønnsomhet, effektivitet og konkurranse. Samarbeid, fellesskap og solidaritet er i ferd med å bli fremmedord.

En annen konsekvens er utviklingen av en fryktkultur hvor engasjerte fagfolk som jobber i førstelinjetjenesten bli omgjort til lydige byråkrater. I tillegg er det dukket opp et nytt fenomen: varslerne. Det er de som opplever lojalitetskonflikt mellom hensynet til brukerne og hensynet til systemet, og som har mot til å la mennesker som sliter med sine liv, veie tyngst. På tross av arbeidsmiljølovens bestemmelser om beskyttelse av varslere, varslinsplikt og varslingsrett når kritikkverdige forhold oppstår, blir varslerne gjort til syndebukker. De får påtale med trussel: blir utsatt for mistenkeliggjøring, trakassering, mister karrieremuligheter, blir syke, og mange mister jobben. En Fafo-undersøkelse viser at varslingsbestemmelsene i arbeidsmiljøloven ikke fungerer etter hensikten.

I offentlig forvaltning er arbeidsmiljøet i ferd med å endres på grunn av alt dette. De Facto har sett på praktiseringen av medbestemmelse og tjenestemannsorganisasjonenes innflytelse og kommet med nedslående konklusjoner som følge av NPM-reformer, hvor mål individualisert gjennom medarbeidersamtaler med individuelle forpliktelser og målkrav, som medfører at sentrale fagforeningsoppgaver som lønn, arbeidsforhold, videre- og etterutdanning og foreling av arbeidsoppgaver blir omgjort til et individuelt forhold mellom nærmeste leder og den enkelte ansatte. Et slikt styrings- og karaktersystem virker demotiverende, fordi samarbeidsforhold blir revet i stykker og tilliten svekket på grunn av målstyring og kontroll. Dette reiser spørsmålet om dagens medbestemmelsessystem er utdatert og at reformer er nødvendig for å styrke de tillitsvalgtes situasjon.

Det finnes alternativer til NPM og mål- og resultatstyring, hvor blant annet Fagforbundet har vært en pådriver. Lunner kommune har innført partssamarbeid som styringsform, det vil si trepartssamarbeid hvor kommunens politiske og administrative ledelse sammen med tillitsvalgte har ansvaret for utviklingssamarbeid og omstilling. Dette stimulerer til kreativitet, mobiliserer til innsats og involverer bade ansatte og innbyggere. Lunner har fått priser for sitt arbeid.

Vil vi ta vare på velferden, må vi ha organisasjons- og styringsformer som samsvarer med verdigrunnlaget for vår velferdsmodell. Skal vi videreutvikle velferden uten å miste den, må vi oppfordre til solidaritet, åpenhet, tillit og økt demokratisk deltakelse. Fagbevegelsen har fortsatt en rolle å spille.

Av Tore Nyseter, trykt i LO-Aktuelt 11/2015

2017-04-18T15:46:46+00:00 1. juli 2015|