Sist mandag var det folkeavstemninger om kommunesammenslåing i vel 20 kommuner. Oppslutningen var lav. Flertallet sa nei. Som forventet, sier kommunalminister Jan Tore Sanner. – En frier som etter et nei prøver å forklare hvorfor han likevel er den rette, er stusslige greier, skriver Drude Beer i Nationen.
De fleste nei-kommunene er mindre kommuner som ikke vil slå seg sammen med større. Fenomenet er blitt sammenlignet med en frier som får nei fra den han begjærer.
Friere som frir til tross for at de forventer avslag, er i beste fall dumdristige. En frier som etter et nei prøver å forklare sitt objekt hvorfor han likevel er den rette, er stusslige greier. Og ganske irriterende. Sanner er i faresonen. Han forventet det avslaget han fikk på folkeavstemningenes supermandag. Nå sier kommunalministeren at han setter sin lit til at lokalpolitikerne vil arbeide videre for sammenslåing. Det blir flere folkeavstemninger i tiden som kommer.
Folkeavstemningene skal være rådgivende. Det beste rådet til en frier som får nei, er å slutte å mase. En frier som stadig kommer med nye påfunn og fortellinger om hva han har å tilby, er ikke særlig tillitvekkende. Litt som kommunesammenslåingspolitikken fra dagens regjering. Politikken har vært full av overraskelser, halvkvedede viser og usikkerhetsmomenter. Det hadde vært urovekkende om flertallet hadde sagt ja til noe de vet så lite om.
Det begynte med plussargumenter om at større kommuner er mer robuste og effektive. De gir mer trygghet og bedre velferd, lød reklamen. Spørreundersøkelser viste at i virkelighetens kommuneverden er situasjonen en litt annen. Innbyggerne i små kommuner er generelt mer fornøyde enn i store.
Noen har prøvd seg på forklaringen at innbyggerne i små kommuner ikke vet bedre, fordi de stort sett har høyere alder og lavere utdanning enn landsgjennomsnittet. Leder for regjeringens ekspertutvalg for kommunereformen, professor Signy Vabo, lanserte teorien for en fullpakket sal med ordførere og rådmenn fra hele landet, da hun la fram utvalgets konklusjoner i 2014.
Siden har provoserende og forvirrende utspill kommet slag i slag. Det begynte ikke så verst, med oppfordring til kommunene om å ta en naboprat med kommuner som kunne være aktuelle partnere. Men det gikk visst for tregt. Mens kommunene prøvde å prate seg sammen i fred og fordragelighet, kom politikerne stadig med nye uklare initiativer.
Det er for eksempel blitt snakket mye om at større kommuner kan overta oppgaver som i dag er statlige. Men hvilke oppgaver, og hvor stor må en kommune være for å overta ulike oppgaver? Selv en hel regionreform som ble lagt fram nylig, kunne ikke svare på det.
Tilsvarende uklarhet er det rundt forslaget til nytt inntektssystem til kommunene. Det eneste som er klart, er at det skal lønne seg for små kommuner å slå seg sammen med andre. Og det er viktig å si ja før 1. juli. Frps kommunalpolitiske talsmann Helge André Njåstad sier det klinkende klart: «De som er frivillig små, kan ikke lenger sende regningen til andre i Kommune-Norge». Sånn setter man kommunene opp mot hverandre. Splitt og hersk.
Sammenslåingsmotstanderne blir beskyldt for å la seg styre mer av følelser enn av fornuft. Hvem har sagt at følelser ikke kan være fornuftige? De er neppe helt på jordet de som frykter at en storkommune som har effektivitet som mantra, vil fristes til å nedlegge både grendeskoler og sykehjem, og gå for samling i sentrum. Og hvis loven krever én bibliotekfilial i hver kommune, blir det såre enkelt å kutte både ett og to og tre biblioteker der sju kommuner slår seg sammen til én. Noen vil synes at det er sørgelig. En fornuftig følelse for den som er glad i å gå på biblioteket.
En grendeskole med noen titalls elever, og et bibliotek som har åpent noen timer i uka, kan synes smått for dem som sitter i store byer og lager store planer. På samme måte som begrepet demokrati har ulike betydning avhengig av hvor folk bor.
Store kommuner har flere profesjonelle politikere. Det kan styrke demokratiet. Men i en stor kommune vil de folkevalgte utgjøre en mindre del av innbyggerne enn i en liten. Professor emeritus Audun Offerdal ved institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap på Universitetet i Bergen er bidragsyter i boka «Folkestyre eller elitestyre. Kommunereform i perspektiv». Han peker på at i kommuner med under 2500 innbyggere er det 19 prosent som i løpet av de siste åtte årene har vært kommunestyrerepresentant eller vararepresentant eller hatt andre kommunale verv. Prosentdelen for hele landet er 6, mens det i Oslo bare er 2 prosent av de stemmeberettigede som har hatt slike verv.
Hvor mange som er med i kommunepolitikken, og hvor mange som får politisk trening og som senere kan gå fra lokalpolitikk til nasjonal politikk, har også med demokrati å gjøre.
Av Drude Beer, trykt i Nation 27. april 2016.
Les også saken «Venstresiden hegner om småkommunene» fra bladet Fontene her
Eller «i dag er vi alle islendinger» av Eva Nordlund i Nationen her