Så gjør vi så med de gamle vi har, gamle vi har…

Sykdom kan vi som 30-40-åringer med rett medisin bli frisk av, mens alderdom finnes det ingen kur for, skriver Runar Bakken i Sykepleien. 

Det irriterende frekke med Richard Skaar Thorsruds innspill «Ingen skal tvinges til passivitet» på sykepleien.no 1. juni, er at han klistrer uttalelser jeg har gitt i et intervju i tidsskriftet Sykepleien til mitt navn, og bruker meg som et eksempel på noe han på det sterkeste tar avstand fra. Han hevder min kritikk av aktivitetshysteriet i eldreomsorgen bidrar til en sykeliggjøring av gamle mennesker med det resultat at de i passivitet tilsidesettes neddopet. Ett av premissene i min bok Frykten for alderdommen – en bok han selvsagt ikke har åpnet, men som var utgangspunktet for intervjuet – er nettopp å trekke opp et skille mellom alderdom og sykdom. Sykdom kan vi eksempelvis som 30-40-åringer med rett medisin bli frisk av, mens alderdom finnes det ingen kur for. Vi kan passe på hva en putter i oss og holder oss i mental og kroppslig aktivitet, men vi dør likefult som følge av alderdom. Dette er selvfølgelig ubehagelig brutalt, og jeg har forståelse for at Thorsrud synes å forsøke seg på en positiv redefinering av alderdommen; en fornektelse av at vi som gamle skrøpelige og avhengig av helsepersonell, bokstavelig talt lever på en eksistensiell knivsegg i overgangen mellom liv og død. Jeg fortviler – like mye som Odd Børretzen i sin tid hatet måker – kjekke og greie folk med ansvar for gamle skrøpelige som ikke tar dette menneskets grunnvilkår innover seg.

Fra mitt skrivebord i Porsgrunn kan jeg se ut gjennom et vindu og ned på en gatestump. For en tid tilbake falt jeg hver dag i tanker over en gammel kvinne med rullator som kom til syne. Jeg beundret hennes intense og daglige kamp for å greie seg selv. For en aktivitet! På ulike tidspunkter beveget hun seg fra og til ulike gjøremål i byen. Det gikk sakte, men i all slags vær og sent og tidlig så jeg hvordan hun kjempet seg frem. Stoppet hun i møte med en kjenning, kunne jeg høre hun ramse opp alt hun måtte forberede: Hvilken påkledning været kunne tillate, skotøy, brodder, hvilke gater som hadde høye fortauskanter. Hvor det var størst sjanse for at det er strødd om vinteren, hvilke lyskryss den grønne mannen lyste lengst; alt sammen for å klare seg selv. Nå ser jeg henne ikke lenger. Hun er og forblir løftet ut av sine gater hvor hun utkjempet sin aktive og intense kamp, og befinner seg for alt jeg vet på ett av Thorsruds elleve sykehjem. Jeg vet at denne gamle damen – og ifølge min empiri mange med henne – hadde et ambivalent forhold til å bli aktivisert uten av den grunn å være motstandere av å klare seg selv. Men det er bare det at når vi må kaste inn håndkledet; ikke lenger makter å ivareta oss selv, men blir avhengige av andre på sykehjem eller i eget hjem for å kunne leve videre, så forbindes sjelden den tilværelse med selve livet. Alle gamle vet at det livet de har levd er noe de ikke kan vende tilbake til, så hvorfor da være aktiv for å øke funksjons- og mestringsevnen? For hvem er det viktig?

De fleste gamle skrøpelige kan sukke tungt over tapt frihet og uavhengighet, sukke over den tiden da hjemmet var fylt av liv og røre, hvor kroppen ikke satte grenser for noe og i selvfølgelighet var vendt utover mot alt og alle. Livet med en svekket kropp og en begrenset fremtid, synes over tid å fremtvinge en mer pragmatisk holdning til at selve livet er det livet de har levd. De lever og er i live, men som om de allerede er i ferd med å forlate det. Hva gamle mennesker selv ønsker, er i høy grad preget av at de forholder seg til en uunngåelig død, og at de ønsker å overgi ansvaret for sine svekkede kropper til et personale som gir rom for en form for passiv aktivitet. I tilfelle, kan de bruke noe av det lille overskuddet de har igjen til noe de finner mening i, når nettopp liv og mening er truet.

Både vitenskapelige studier og Thorsruds erfaring viser til den helsegevinst som kan oppnås hvis gamle mennesker holder seg mentalt og fysisk aktive. Det er selvsagt positivt, men uhyre banalt. Alle gamle vet at setter du deg til, så er løpet kjørt. Dette er erfaringskunnskap like gammel som menneskeheten selv. Det er når slike vitenskapelige og erfaringsbaserte selvfølgeligheter inngår i bestemte helsepolitiske prioriteringer og strategier – noe Thorsrud overhodet ikke synes å vite at han har svelget – at gamle kan erfare ideologien som overgrep. Den kan erfares og oppleves som overgrep, fordi de aktivitetsideologiske brillene, gjør personalet blinde i forhold til å se hva hver enkelt av de gamle finner meningsfullt når livet deres og meningen med det, er truet.

Av Runar Bakken, forfatter av boka Frykten for alderdommen (Res Publica 2014).  Publisert i Sykepleien 6. juni 2016.

2017-04-18T15:46:41+00:00 8. juni 2016|