Philip Pettit

– Venstresida trenger en sentral idé å samles om, mener filosofen og nyrepublikaneren Philip Pettit. 

Han har gravd fram en teori om frihet som han mener går liberalismen en høy gang. Men hvor radikal er egentlig nyrepublikaneren Phillip Pettit?

Det er noe litt uventet over de nye guruene flere på venstresida har tatt til seg de siste årene. De oser av anglosaksisk akademisk dannelse, og de er mer opptatt av greske historikere og renessansefilosofer enn av Marx og Lenin. Vi snakker om nyrepublikanerne.

Det er også tankesmia Res Publica som inviterer når en av de fremste av denne skolen, Philip Pettit, er i Oslo. I forbindelse med lanseringen av boka «Politisk frihet» forrige uke, holdt han foredrag ved Universitetet i Oslo, hvor han trakk opp den historiske bakgrunnen for sin intellektuelle kjepphest: Det republikanske frihetsidealet, en idé han mener kan fornye venstresida.

– Vi politiske filosofer må forholde oss til politiske bevegelser, sier Pettit, når vi dagen etter foredraget har satt oss ned i hotellbaren på Hotel Continental.

Det er ofte eldre filosofi Pettit snakker om. Sammen med idéhistorikeren Quentin Skinner har han børstet støvet av en gammel måte å forstå frihet på, med røtter i antikken, renessansen og revolusjonene på 1700-tallet. Men denne gangen skal vi ikke snakke om grekeren Polybios eller florentineren Machiavelli. Nå er spørsmålet hva det republikanske frihetsbegrepet kan brukes til i våre dager.

– Denne forståelsen av frihet du legger så stor vekt på. Hva går den ut på?

– Jeg liker å forklare det ved å bruke dører som metafor. Se for deg at du skal gjøre et valg, og du står overfor noen alternativer. Hvert alternativ er en dør. Hva skal til for at du er fri i denne situasjonen?

Før jeg rekker å komme med et forslag, er Pettit på pletten med tre ulike svar på spørsmålet.

– Det første og svakeste svaret finner vi ofte hos økonomer. De vil si at du er fri hvis døren du velger, viser seg å være åpen. Du får altså det du vil ha, og det spiller ingen rolle om de andre dørene er låst. Det andre svaret, som vi finner hos filosofen Isaiah Berlin, er at alle dørene må være åpne for deg, uansett hvilken dør du velger. Det tredje svaret er det republikanske: Her er det ikke nok at alle dørene er åpne. Det er avgjørende at det heller ikke er noen dørvokter, noen som kan slå døra i ansiktet ditt. For å være fri må du kunne velge uavhengig av hva enhver annen person måtte ville.

– Ja, dette er det tilhengerne av republikansk teori kaller uavhengighet fra «vilkårlig makt». Har du et eksempel på hvordan vilkårlig makt opptrer i praksis?

– La oss si at du lever i president Recep Tayyip Erdoğans Tyrkia, og du jobber som journalist. Erdoğan liker deg og din avis. Dere støttet ham i valgkampen, så han lar dere skrive hva dere vil. Men han kan likevel plutselig gå imot deg, og da har han makt til å stenge hele redaksjonen. Når det finnes en slik dørvokter, er du ikke fri i republikansk forstand.

– Du nevnte Isaiah Berlin. I essayet «Frihetens grenser» skiller han mellom positiv og negativ frihet. Litt forenklet er det et skille mellom frihet fra ytre tvang og frihet til å realisere seg og sine ønsker. Hvor passer det republikanske frihetsbegrepet inn her?

– Jeg hater skillet mellom negativ og positiv frihet. Det er for enkelt. Alle de tre formene for frihet jeg beskrev, kan kalles negative. De handler alle om fravær av hindre. Med andre ord forsvinner viktige distinksjoner når en bare skiller mellom negativ og positiv frihet. Når det er sagt, får begrepet om positiv frihet fram noe som jo er riktig: For at du skal være fri, er det ikke nok at du er beskyttet mot andre. Du må også ha ressursene til å kunne ta ulike valg.

– Hva innebærer det republikanske frihetsbegrepet når det kommer til en mer – unnskyld uttrykket – positiv frihet? Altså hva samfunnets medlemmer trenger av ressurser?

– For det første må du identifisere de grunnlegende frihetene i samfunnet. Dette er spekteret av valg som alle skal kunne nyte like mye. Det vil si valg som ikke står i konflikt med hverandre. Slike ikke-konkurrerende friheter er det grunnleggende. Å kunne tenke det du vil, si hva du vil, forene deg med dem du vil og så videre. Når du har identifisert de grunnleggende frihetene, må du gi mennesker ressursene som trengs for å kunne utøve frihetene. Alle trenger utdanning og ernæring, for eksempel. Du må kunne skrive for å kunne ytre dine meninger og så videre. Det er et helt spekter av slike ressurser samfunnet må utstyre sine medlemmer med.

– Hva er da ditt syn på statens rolle? I et republikansk perspektiv, hvor langt bør staten gå i for eksempel å kontrollere menneskers økonomi gjennom skattesystemet?

– Det er viktig å anerkjenne at eiendom er en sosial konstruksjon. Naturen forteller oss ikke hvem som eier hva. Vi etablerer konvensjoner for hvem som kan gjøre krav på ting.

Det tar ikke lang tid før Pettit er i full gang med å skissere ulike former for eiendom i forskjellige historiske sammenhenger. Poenget hans er enkelt: Det finnes mange måter å organisere eierskap på.

– Du kan ikke ha eiendomsrett uten et system av lover og myndigheter som opprettholder den. Dette systemet må ha ressurser, og det betyr skatter. Så eiendomsrett og skatt er to sider av samme sak, du kan ikke ha den ene uten den andre. Høyresida har en idé om at eiendom er noe naturgitt. Og at staten kommer og tar noe fra oss når den skattlegger. Men staten er der like mye for å opprettholde eiendomsretten som for å ilegge oss skatter. Ideen om at skattlegging er tyveri, er en selvmotsigelse.

– I hvilken grad bør staten omfordele gjennom skatter, for å sikre folks frihet?

– Det er jo en sammenheng her. Hvor fri du er, er i stor grad et resultat av hvor stor del av samfunnets ressurser du besitter. Så hvis du ikke er garantert minimumsinntekt av noe slag, blir du lett dominert av andre. Men vi bør ikke trekke dette over i utopisk tenkning. Mennesker kan være like frie, selv om de ikke har absolutt materiell likhet. Hvis du har all verdens penger som du bruker på flotte båter eller på å kjøpe en øy ute på havet, så forstyrrer ikke det nødvendigvis meg. Et problem oppstår selvsagt hvis det er mulig for deg å bruke pengene til å vinne politisk innflytelse. Men forskjell i velstand i seg selv strider ikke med lik frihet.

– Vil ikke økonomisk ulikhet alltid bety ulik fordeling av friheten til å gjøre det man ønsker?

– Frihet er ikke et spørsmål om hvor mange valg du har. Det dreier seg ikke om hvorvidt du har mulighet til å ta ferie når du vil eller klatre på toppen av Mount Everest. Det dreier seg isteden om grunnleggende friheter.

Pettit mener vi trenger et marked for å generere verdier og nyskaping. Og selv om han synes det er interessant med sosiale teorier om hvordan ulikhet kan reduseres, er han opptatt av at politiske filosofer forholder seg til den offentlige debatten og til politiske krav det er mulig for myndighetene å innfri.

– Hva ser du på som de mest presserende politiske spørsmålene i dag?

– Den mest bekymringsverdige utviklingen på det økonomiske feltet er selskapenes makt. Ett kjennetegn ved hvordan selskaper utvikler seg nå for tida, er sammenhoping. Vi får et lite antall ekstremt mektige selskaper. Men vi ser også en annen, vel så urovekkende tendens: De store selskapene har utviklet en evne til omfattende outsourcing. De flytter den faktiske produksjonen ut av selskapet.

– Hvorfor er det så urovekkende?

– Ta bilprodusentene i USA som eksempel. De pleide å ha flere titusen ansatte. Innenfor bedriften kunne arbeiderne organisere seg og kjempe for rettigheter, bedre arbeidsforhold og så videre. I dag kan et slikt selskap bestå av bare noen få tusen personer. De jobber kun for eierne, og de hyrer arbeidskraft gjennom utenlandske selskaper til å produsere bilene. Det betyr at arbeiderne ikke lenger har noen innflytelse i selskapet. Dette er en svært kraftig svekking av arbeidernes stilling.

Noen selskapene er blitt så store og mektige at de kan stille beinharde krav overfor stater, påpeker Pettit.

– Vi ser at selskaper kan tvinge gjennom svakere krav til arbeidsforhold, lavere selskapsskatt og slappere miljøkrav. Det later til at de går etter verdens stater én etter én og får jekket ned selskapsskatten. Selv innenfor EU har nivået på skattleggingen av selskaper falt jevnt og trutt. Jeg skammer meg over Irland, som er ett av de verste eksemplene med 12,5 prosent selskapsskatt, sier Pettit, som selv har irsk bakgrunn.

At de multinasjonale selskapene også kan kjøpe seg til politisk makt, bekymrer Pettit spesielt. Han er dypt urolig over utviklingen i USA, hvor han er bosatt i dag. Der har den såkalte «Citizens United»-saken åpnet for omfattende privat finansiering av valgkampanjer.

– Selskapene kan nå betale for politiske kampanjer og finansiere kandidater uten at folk en gang vet om det. En blir målløs!

– Jeg har mine mistanker, men: Hvor plasserer du deg politisk på høyre-venstre-aksen?

– Langt til venstre! Hvorfor skulle du ha noen tvil om det? 

– Det er jo et visst konservativt preg over å kalle seg republikaner og hente fram politiske idealer fra antikken og renessansen?

– Jeg ser faktisk på 1800-tallets sosialisme som en overføring av republikanske ideer til det økonomiske området. Og tanken om kollektiv handling, om at folk innenfor et visst område reiser seg mot autoriteter, det er jo den eldste av alle demokratiske ideer.

– Så republikanisme er et venstresideprosjekt?

– Slik jeg ser det, har høyresida kapret vår sentrale politiske idé, nemlig friheten. Og den har tolket friheten på måte som tjener høyresidas hensikter. På venstresida finnes derimot ingen sentral, organiserende idé lenger. Her råder isteden et sammensurium av ulike ambisjoner. Så lenge venstresida mislykkes i å samles rundt ett gjenkjennelig ideal, vil den være svak.

Et slikt gjenkjennelig ideal finner vi nettopp i begrepet om frihet fra dominans, mener Pettit.

– Det har lange røtter i den politiske tradisjonen, og det knytter an til en rekke viktige saker. Vi har allerede snakket om sosial urettferdighet. Vi kunne også snakke om demokratisk rettferdighet, om at folk må kunne overvåke myndighetene og sikre at de opererer på befolkningens vilkår. Og vi kunne ha snakket om den internasjonale arenaen, der denne ideen er viktig for å myndiggjøre små samfunn, slik at de kan oppleve samme grad av suverenitet som andre.

– For venstresida trenger en samlende idé? 

– Ja, se så mye klaging det er på venstresida. Det er ingen tvil om at den er svekket intellektuelt og må gjøre noe med sitt idégrunnlag. Enten må venstresida bygge et prosjekt rundt noen samlende idealer, eller så vil den svinne hen i små og atskilte protestbevegelser.

Men noen redningsmann vil Pettit ikke utrope seg selv til. Han setter sin lit kraften som ligger i kampen for friheten.

– Det ville være utrolig om den skulle overse dette idealet.

Av Haakon Flemmen, trykt i Klassekampen 13. september 2014

2017-04-18T15:46:48+00:00 5. november 2014|