Barn - fingermaling– Hvis barna dine ikke henger fra seg jakka, kan de få hjemmebesøk av en PMTO-veileder. Er ikke det bra, da? spør Mari Pettersvold og Solveig Østrem i Klassekampen.

«Kjære foreldre, det er våre barn. Vi skal bruke deres kompetanser i framtiden. Vi skal leve av dem, og det er vi ikke sikre på om dere makter.

Men dere kan få lov å låne dem i helgen hvis dere husker å gi dem sunn og variert kost, leser for dem, sørger for at de ikke ser for mye på TV og legger dem tidlig, så de er klare igjen mandag morgen!»

Denne fredagshilsenen er lagt i munnen på den danske staten i en kronikk av Thomas Hansen i avisa Information 25. januar. Hansen setter ord på den mistillit til vanlige foreldre og alminnelig hverdagsliv som ligger implisitt i myndighetenes ambisjoner for den oppvoksende slekt.

Situasjonen er velkjent også i Norge. Her fødes alle barn som potensielle «dropouts», og det er ingen grenser for hvilke tiltak som settes i verk for å hindre frafall og forbedre ungdommens skoleresultater. Støttet av eksperter som forteller om alt som kan gå galt i barns liv, tar myndighetene alle midler i bruk. Det er målstyring mot et mål i det fjerne, som vi kan se dersom vi tror sterkt nok på det.

Den ene uka kommer forslaget om skolestart for femåringer fra Høyres utdanningspolitiske talskvinne. Hun viser til «all den kunnskap vi har» for å si at dette er den eneste veien å gå. Den neste uka lanserer Oslo kommune sin storsatsing på språkkartlegging av barn i barnehagen. Forskningsfunn som ikke dokumenteres, brukes for å legitimere tiltaket. I Agder-fylkene skal to timer daglig, voksenstyrt opplæring for alle femåringer få ned fattigdom og levekårsproblemer. Forskerne som står bak prosjektet, Mari Rege og Ingunn Størksen, ønsker på sikt å gjennomføre tiltaket i hele landet.

Enten målet er sosial utjevning, bedre Pisa-resultater eller økt konkurranseevne, hentes premissgrunnlaget fra en voksende ekspertkultur av økonomer, spesialpedagoger og atferdsforskere. Samtidig setter man i system en fundamental mistillit til både foreldre og profesjonelle, og det styres mot helt andre mål enn det formålet Stortinget har vedtatt.

Verner C. Petersen, professor i økonomi ved Århus universitet, har gjennomført en rekke studier av styringstendenser i offentlig sektor. Han beskriver disse tendensene slik: Hvis man får i oppgave å nå detaljerte kvantitative mål, er det ingen tvil om at man vil fokusere på å nå disse målene. Det egentlige formålet blir mistet av syne, mens man bestreber seg på å nå mer eller mindre vilkårlige mål. Petersen hevder at det er blitt viktigere å ha regler enn å tenke seg om: Vi gjør det vi blir målt på, framfor det som er viktig og riktig.

Sterke allianser mellom politikere som vil hindre at «alt overlates til tilfeldighetene» (les: alminnelige barnehager med alminnelige førskolelærere), og fagmiljøer som oppnår faglig prestisje ved å gi politikerne det de vil ha, forklarer langt på vei hvorfor mange kommuner pålegger barnehagene å bruke standardiserte kartleggingsverktøy. Produsentene av verktøy tilbyr en vare som angivelig kan løse utdanningspolitiske floker. De hevder at feil og mangler i barns utvikling kan oppdages tidlig. Det passer godt til politikernes ønsker om bedre skoleprestasjoner, mindre frafall og sosial utjevning. Resultatet er at produsentene får legge føringer for hvilket syn på barn som gjøres gjeldende, og for barnehagens pedagogiske innhold.

Kartleggingsverktøyene betyr at helt andre mål og verdier blir styrende enn barnehagens vedtatte formål, regulert i barnehageloven § 1. Barnehagens formål er å ivareta barnas behov for omsorg og lek, og fremme læring og danning. Barnehagen skal møte barna med tillit og respekt og anerkjenne barndommens egenverdi, den skal være et sted for lek, fellesskap og vennskap og fremme demokrati og likestilling.

I boka «Mestrer, mestrer ikke. Jakten på det normale barnet» viser vi til kategoriene barn blir sortert i, når de vurderes ut fra de vanligste kartleggingsverktøyene: «mestrer», «mestrer delvis» og «mestrer ikke». Vi har forsøkt å identifisere hvilket barn produsenter av kartleggingsmateriell ser for seg: Hva skal til for å bli et barn som mestrer? Et lydig barn som gjør som voksne sier, er stikkord for det vi har funnet.

Tras-skjemaene, som 4000 barnehageansatte i Oslo kurses i å bruke, kritiseres ut fra både personvernhensyn og pedagogiske, etiske og språkfaglige perspektiver. Språkforskere påpeker at kartleggingen innebærer forenklinger som gjør at man ikke fanger kompleksiteten i barns språk. Spørsmålet er også om det som måles, er hvor lydig barnet er. En tre – fireåring skal kunne følge regler i lek som blir ledet av voksne og sitte på plassen sin når det forventes at det skal sitte i ro. En fire – femåring skal kunne sortere i kategorier, leke uten å forstyrre andre, delta i frie aktiviteter på en adekvat måte og følge sosiale spilleregler.

Den samme tendensen finner vi i kartleggingsverktøyet Mio (Matematikken, omgivelsene og individet). Registreringen av barns matematiske ferdigheter inkluderer spørsmål om barn kan dele med andre, rydde på plass leker, følge instruksjoner og ha faste rutiner. I tillegg skal de kunne telle.

Læringsmiljøsenteret ved Universitetet i Stavanger, som står bak verktøyet, bruker det også i forskning. «Stavangerprosjektet» følger 1000 barn fra de er to til de er ti år. Et av forskningsfunnene er at barna ved toårsalder ikke viser særlig interesse for å telle, og at de trolig er dårligere til å telle enn barn i andre europeiske land. Dette omtales som bekymringsfullt, og blir forklart med at barna leker for mye. Forskerne anbefaler at systematisk opplæring får en større plass i norske barnehager, den frie leken mindre.

Premisset som legges til grunn, er at svake matematikkferdigheter tidlig i livet er uopprettelig og vil få negative konsekvenser. Dette fremstilles som en udiskutabel sannhet. Dermed definerer forskerne at det er normalt å telle til ti når man er to år, og at det må settes inn tiltak overfor avvikerne.

Der kartleggingsverktøy brukes for å stille «diagnosene», selges pedagogiske programmer som «medisinen». Vi kan nevne PMTO (Parent Management Training), ART (Aggression Replacement Training), De utrolige årene og Steg for steg. Typisk for programmene er at de er utviklet langt unna norske barnehager, og at de opprinnelig er rettet mot barn og ungdom med store atferdsproblemer. Til tross for forsøk på tilpasning til vanlige småbarn, skinner angsten for det utagerende barnet som ikke tilpasser seg, gjennom.

Flere av programmene presenteres som lavterskeltilbud. Ut fra gode intensjoner om et «helhetlig tilbud» og bedre samarbeid, omfatter de gjerne både helsestasjoner, barnehager og foreldre. Vi har selv erfart å få tilbud om å få en PMTO-veileder hjem for å få slutt på at barna ikke henger fra seg jakka på knaggen og setter skoene på plass. En rekrutteringsstrategi hvor ingen «problemer» er for små, signaliserer at foreldre kontinuerlig bør være på vakt overfor tegn på uheldig utvikling hos barn.

Kartleggingsverktøyene og programmene utvikles primært av fagmiljøer utenfor barnehagen. Det kan se ut som vi har å gjøre med ekspertkultur der man er så trygg på sin egen ekspertise, at det blir overflødig å vise til lov og forskrift eller hente legitimitet i barnehagens fagtradisjon.

Harald Grimen har skissert hvordan nye ekspertkulturer på kanten av eller utenfor de tradisjonelle akademiske institusjonene får definisjonsmakt. Et kjennetegn ved disse ekspertene, er at de påberoper seg den kunnskapen politikerne vil ha. Der andre fagpersoner snakker om kompleksitet og variasjon, uttaler de nye ekspertgruppene seg sikkert om aldersadekvat atferd og om hvilke tiltak som skal til for å identifisere avvik. Atferdsforskere med sikker, evidensbasert kunnskap passer som hånd i hanske med politikernes ønsker om å dempe risikoen for uønskede tilstander som kan inntreffe i barnas liv.

Den viktige offentlige debatten hindres av ekspertenes prestisjeprosjekter og stor politisk vilje til å rette oppmerksomhet mot alt som kan gå galt. Vi får ikke debatter om hvordan barnehagen kan realisere sitt formål. Ekspertene kan og vet, vi andre tar feil. Ved å gjenta sin «tidlig innsats»-retorikk mange nok ganger, blir den sann. Når ekspertene vil det beste for barna og for nasjonen, blir det nesten umulig å si imot.

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem, trykt i Klassekampen 11. februar 2014

2017-04-18T15:46:50+00:00 11. februar 2014|