Sykehus-3Vi bør utvikle og styre sykehusene som det fellesgode det er, skriver Hallvard Bakke i Klassekampen.

Den nye helseministeren Bent Høie vil neppe være enig med professor Bjarne Jensen i at bruk av markedsøkonomi i helsevesenet ikke gir de beste løsningene ut fra en samfunnsøkonomisk vurdering eller i en velferdsøkonomisk sammenheng, slik Jensen skriver i sitt kapittel i boken «Reformer i norsk helsevesen», som nylig er kommet på Akademika forlag. Men ellers vil Høie finne støtte for viktige synspunkter hos Jensen.

Han spør i boken om det er fornuftig å bygge ned lokalsykehusene når behovene for sykehustjenester vil øke sterkt i årene framover. Det er hevdet at større sykehus gir bedre fagmiljøer og ergo bedre behandling. Dette er imidlertid ikke en åpenbar sannhet, skriver Jensen. Hva som er det beste sykehuset avhenger for det første av hvilken lidelse du har. En vanlig oppfatning er at omkring 60-70 prosent av helseproblemene som trenger sykehusbehandling, kan løses like godt og til lavere kostnader på et lokalsykehus sammenlignet med et større sykehus.

Nasjonalt Kunnskapssenter for helsetjenester la i januar 2013 fram såkalte kvalitetsindikatorer for norske sykehus i 2010 og 2011. De viste at det ikke er sammenheng mellom sykehusstørrelse og resultater.

Da helseforetaksreformen ble iverksatt i 2002 hadde vi 58 somatiske sykehus i Norge. Dette planlegges redusert til 24-27 sykehus. Sju av dem er allerede nedlagt. Professor Jensen spør i boken hvorfor vi ikke har en nasjonal sykehusplan, som på en rasjonell og planlagt måte legger vår sykehusstruktur. I sin plattform skriver imidlertid den blå-blå regjeringen at den vil fremme en nasjonal helse- og sykehusplan for Stortinget for å skape åpenhet og forutsigbarhet i sektoren. Planen skal også omhandle lokalsykehus. Solberg-regjeringen vil stoppe all nedleggelse av akutt- og fødetilbud som ikke er begrunnet med pasientsikkerhet og kvalitet, før en slik nasjonal helse- og sykehusplan er behandlet.

Jensen minner om at helseforetaksreformen i 2002 ble gjennomført i all hast. Det forelå ingen utredninger eller konsekvensberegninger, vurdering av alternativ eller en stortingsmelding som forberedte reformen, slik det alltid var gjort tidligere ved de mange helsereformene fra 1970 til 2001. Det primære med reformen var å avvikle regional folkevalgt styring og erstatte den med styring etter mønster fra næringslivet. Omlegging til regnskap for forretningsvirksomhet forsterker inntrykket av at det grunnleggende for reformen var en unyansert tro på at vi får bedre velferdstjenester ved å omgjøre dem til forretning, skriver Jensen.

Myndighetene har etter 2001 systematisk overvurdert den norske ressursbruken til helsetjenester, skriver Jensen. Begrunnelsen for helseforetaksreformen i 2012, samhandlingsreformen i 2012 og sammenslåingen av sykehusene i Oslo – den såkalte Oslo-prosessen – bygger alle på at Norge har verdens høyeste eller nesten høyeste ressursbruk per innbygger til helsetjenester. På nettsidene i Helse- og omsorgsdepartementet ble samhandlingsreformen i 2011 begrunnet blant annet med følgende konstatering:

«Norge bruker mest i verden på helse, men får ikke mest helse igjen for hver krone. Det er systemet det er noe galt med. Manglende kontakt mellom sykehus og kommuner er det viktigste hinderet for å gjøre helsetjenesten enda bedre. Dette skal vi gjøre noe med.» Statssekretær Robin Kåss uttalte til Aftenposten i oktober 2011: «Norge bruker dobbelt så mye på helse som EU-landene.»

Disse uttalelsene bygger på OECDs årlige publikasjon Health at a Glance, som sammenligner helseutgiftene i medlemslandene. Denne publikasjonen har imidlertid to alvorlige feilkilder. Den ene er at langtidspleie defineres ulikt fra land til land. Norge rapporterer så godt som alle utgifter til langtidspleie som helseutgifter, mens de fleste andre land, deriblant våre naboland Sverige og Finland, definerer dem eller deler av dem, som sosiale utgifter. For å gjøre helseutgiftene sammenlignbare er det derfor nødvendig å se på helseutgifter eksklusive langtidspleie.

OECD korrigerer heller ikke helseutgiftene ut fra lønnsforskjellene knyttet til helsetjenester, men til en generell varekurv i de enkelte landene. Det fører til at land med et høyt lønnsnivå, som Norge, får ressursbruken kraftig overvurdert. Korrigerer vi for disse forholdene viser det seg at Norges ressursbruk til helsetjenester ligger i et mellomsjikt. Og som andel av BNP ligger Norges helseutgifter lavest av alle vesteuropeiske land. Høyest ligger land som Frankrike, Tyskland, østerrike, Sveits og Nederland. Deretter kommer blant annet de andre nordiske landene, med Sverige på topp og Finland som lavest.

Professor Jensen skriver at dagens forretningsorganisering av sykehusene er meningsløs og bør avvikles. I stedet bør vi utvikle og styre sykehusene som det fellesgode det er – på basis av bredere politisk medvirkning og etter de velutviklede metodene for økonomistyring vi har for god offentlig tjenesteproduksjon.

Av Hallvard Bakke, trykt i Klassekampen 1. november 2013

2017-04-18T15:46:51+00:00 4. november 2013|