Norsk nedtur

 – Norske husholdninger er blant verdens mest forgjeldede, skriver Christian Anton Smedshaug i Klassekampen.

Norge ser ut til å gå mot økonomisk nedtur sju år etter at øvrige europeiske land opplevde starten på vanskelige tider – som varer ved. Kommuner og industri ser nå nedturen i hvitøyet gjennom lavere skatteinngang og redusert sysselsetting.

Og redusert sysselsetting gir igjen mindre skatter. Arbeidsløshet mot 200.000 er spådd.

Husholdninger og kommuner er særlig dårlig rustet for dette. Norske husholdninger er blant verdens mest forgjeldede, noe etter Nederland og Danmark. Men den finansielle situasjonen er i tillegg særlig svak hos de norske. Ingen husholdninger i Vest-Europa har lavere finansiell sparing i form av bankinnskudd, aksjer og obligasjoner. Nordmenn har penger i eiendom, samt bil og båt. Den økonomiske bufferen hos husholdningene er liten. Samtidig vet vi at når husholdningsgjelda har steget med sju prosent i året de siste år, så utgjør det om lag 200 milliarder kroner i økt etterspørsel hvert år. Dersom gjeldsveksten stopper opp, forsvinner da store summer fra norsk økonomi.

Norske kommuner er ikke særlig bedre stilt. Her er gjeldsgraden nå i snitt nitti prosent, og selv en «rik» kommune som Bærum ligger over snittet.

For å komme ut av dette uføret trengs en bærekraftig vekstmodell, og ikke en som er basert på allmenn forgjelding og høye råvarepriser. En slik modell har to pilarer: konkurransedyktig nasjonal produksjon og industri i stort omfang, og god fordeling som sikrer kjøpekraft. Europa ellers sliter med begge deler.

Overgang til en etterspørselsvekst basert på inntektsøkning og ikke gjeldsvekst i tillegg, vil bli krevende nok, men heller ikke en konkurransedyktig industri utenfor oljen bygges over natten.

Det er kun de stater som greier å ta en avansert industri videre som vil ha en konkurransedyktig industri i framtiden og være tilpasningsdyktig i et skiftende råvare- og energimarked. En bred omstillingsdyktig industribase er en buffer både mot endringer i råvarepriser og etterspørsel. Men denne industrien vil være kapitalintensiv og ha færre hender i arbeid og må skattlegges nasjonalt, om ikke velferden skal falle. God fordeling er bra også for eierne, det vil sikre at det er kjøpekraft i samfunnet for deres produkter.

Norge har et skrikende behov en nasjonal industri- og eierskapsstrategi, men den ser dessverre ut til å være langt unna. Nå gjør vi som Storbritannia, og satser videre på eiendom og asfalt for å holde veksten i gang. I London sørger ekstrem tilflytning og bygging for at hjulene ikke stopper opp – ennå. Det samme planlegges rundt våre byer, hvor NHO, Høyre og andre argumenter for bygging til to millioner personer, hovedsakelig fra EØS-området.

Den norske oljeboomen vil erstattes av en eiendoms- og asfaltboble. Veier og boliger gir ikke en bærekraftig økonomi i seg selv, bare spør Spania eller Irland. I Norge vil dette føre til at kommunene fortsatt vil ta opp store lån for å bygge, skoler, barnehager og idrettsanlegg, mens befolkningen ellers fortsatt vil se høye boligpriser. Ingen land har de siste tiår greid å bygge boliger raskere enn det rekordhøy innvandring øker etterspørselen.

Dessverre fremmer ingen partier i dag et skattesystem for sparing, investeringer og norsk eierskap. Ei heller ser vi konturene av en fornyet satsing på nasjonal industri og primærnæring. Uten dette får vi heller ikke den omstilling som er nødvendig, men vi vil fortsette å forgjelde den brede middelklassen og norske kommuner til grensen nås. Da må neste generasjon bygge landet på nytt.

Av Christian Anton Smedshaug, trykt i Klassekampen 18. mai 2015

2017-04-18T15:46:48+00:00 4. juni 2015|