Illustrasjon: Knut Løvås

Illustrasjon: Knut Løvås

– Tør regjeringen ta konsekvensene av feilene som ble begått på 1990-tallet? spør Erik S. Reinert i Klassekampen.

Vi lever i en forvirret tid. På en stor konferanse i Moskva nylig – til minne om reformatoren Jegor Gaidar – hørte jeg, i samme panel, både Mario Monti si at EUs krise er løst fordi euroen er reddet og Tsjekkias tidligere president Vaclau Klaus minne om hvilken katastrofe EU i virkeligheten er: en detaljstyrt paternalistisk velferdsstat i kollaps, sentralisert som det gamle Sovjetunionen. En engelsk deltager i panelet siterte Charles Dickens og mente dette er «en tid med stor dumhet og stor visdom». Parallellen mellom dagens voksende sosiale nød i Europa og den Dickens skrev om på 1840-tallet er i alle fall klar.

I Moskva var det mulighet til å reflektere over den økonomiske galskapen på 1990-tallet. En russisk kollega, som hadde vært nær det som skjedde, fortalte om privatiseringen av en fabrikk som produserte solsikkeolje. Tre menn i svarte skinnjakker kom som representanter for de nye eierne, overtok fabrikken og fortalte folkene i laboratoriet – som blant annet stod for kvalitetskontroll – at det ikke trengtes noe laboratorium. Da personalet nølte, begynte de tre å kaste utstyr og reagensrør ut av vinduet for å vise at de mente alvor.

Så vilt det var i Russland på 1990-tallet, tenker man. Dagen etter kom jeg i snakk med en mann som i elleve år hadde vært statsråd i Nederland. Han fortalte at i hans tid som undervisningsminister, med ansvar også for forskning, var kontrollen over Philips-konsernet i Eindhoven tatt over av en gruppe som ville nedlegge all forskning og flytte hovedkvarteret til England. Parallellen til solsikkeoljen i Russland var klar. Den tidligere statsråden fortalte at han på regjeringens vegne hadde klart å unngå dette ved å ordne det slik at staten tok over halvparten av alle bedriftens forskningsutgifter. Jeg var for høflig til å spørre hvordan de klarte det innenfor EU-lovgivningen. «Det eneste vi ikke klarte å unngå var at de flyttet hovedkvarteret, men bare fra Eindhoven til Amsterdam, ikke til London», forklarte han. Så nittitallsgalskapen fantes både i øst og vest, tenker man. Men det var da.

Så kommer man hjem og ser at den nye regjeringen vil selge ut norske statsbedrifter. Ser de ikke at dersom den norske stat ikke lenger er en viktig eier, er det ingen grunn til at bedriftene skal ha hovedkvarter i Norge? Vi husker fra 1990-tallet at Kværner, gjennom oppkjøp av selskapet Trafalgar House, flyttet sitt internasjonale hovedkvarter til London. Engelsk skattelovgivning er svært snill med ledere av internasjonale selskaper.

Selger vi ut statsbedriftene, vil Norge på sikt miste mange godt betalte arbeidsplasser, og bli enda mere oljeavhengig. Og hva skal så staten med alle pengene? Spekulere enda mer på de internasjonale børsene? Her i Norge starter vi fremdeles prosjekter i 1990-tallets ånd!

På EU-nivå begynte den største nittitallsgalskapen i desember 1991, da den tyske kansleren Helmut Kohl – Angela Merkels mentor – på vei hjem fra den store EU-konferansen i Maastricht erklærte at han ville ha med så mange land som mulig i den kommende fellesvalutaen euro. Det var begynnelsen på den valutaen som nå svinebinder EUs periferi i en stadig voksende økonomisk krise.

Det paradoksale er at Kohl kan ha ønsket å skape et europeisk fredsprosjekt for «å gjøre det godt igjen» etter to verdenskriger med Tyskland i sentrum. Men som så ofte før, fører politisk ønsketenkning til det motsatte av det som var hensikten. Det vi nå opplever i Europas periferi – fra Hellas via Italia til Latvia – er nøyaktig samme mekanisme som avindustrialiserte det tidligere Øst-Tyskland. Mens vekselkursen mellom Øst- og Vestmark var rundt én til tre, bestemte Kohl at kursen ved gjenforeningen skulle være én til én. Til å begynne med jublet østtyskerne som konsumenter, men som produsenter mistet mange av dem jobben. Over natten var lønningene deres blitt for høye til å kunne konkurrere.

Det er nå syv nobelprisvinnere i økonomi som har gjort det klart at Euroen er en katastrofe, et eksperiment som må forlates. Men ønsketenkningen og handlingslammelsen fortsetter. I EU gjentar Tyskland nøyaktig samme feil som Kohl begikk med Øst-Tyskland: EU-periferien blir også avindustrialisert gjennom for høye vekselkurser. I virkeligheten er Tyskland de eneste som, kortsiktig, nyter godt av Euroen.

Galskapen fortsetter.

Av Erik S. Reinert, trykt i Klassekampen 12. februar 2014

2017-04-18T15:46:50+00:00 19. februar 2014|