Cover - Mestrer mester ikkeNår mediene overlater kritikken av pedagogikk som marked til fagmiljøene, blir den fort redusert til et spørsmål om «faglig uenighet», skriver Mari Pettersvold og Solveig Østrem i Aftenposten.

Mediedekningen av saker som omfatter barn har påfallende fellestrekk med det dekningen av kulturlivet er blitt kritisert for: ukritisk lanseringsjournalistikk. Det kan være en skole som har løst disiplinproblemene ved hjelp av et nytt program, eller en barnehage som har funnet de beste metodene for å lære barn språk. Dette fremstår ofte som koselige saker skrevet av småbarnsforeldre til småbarnsforeldre, ikke som resultat av et arbeid der gravende journalister bringer vesentlig informasjon til allmennheten.

I januar hadde Aftenposten en reportasje om adferdsproblemer i skolen. Den eneste kilden til å beskrive fenomenet, var professor i psykologi Willy-Tore Mørch. Hans budskap var at lærere mangler redskaper til å håndtere problemadferd, og at løsningen er bestemte programmer. At han reklamerer for sitt eget program, «De utrolige årene», er lett å gjennomskue. Likevel får han snakke nokså fritt over to helsider. Utdanningsdirektoratet har en kommentar om at slike programmer er omdiskutert, men de kommersielle aspektene blir ikke tematisert. Når spesialpedagogiske verktøy tas i bruk på alle barn, blir de en viktig inntektskilde for miljøene som står bak. Når de lykkes med å rette oppmerksomhet mot problemadferd, øker også sjansen for tildeling av forskningsmidler.

Aftenposten skrev 10. mars om «Lederen i meg», et ledelsesprogram som brukes i 11 barnehager eid av Lise Kragset Furuseth. Hun eier også lisensen til programmet. Aftenposten viet kritikken av programmet adskillig plass. Det leseren satt igjen med, var det komiske i at små barn lærer om «synergi», «vinn-vinn» og å være «proaktiv». Men da Dagbladet 17. mars skrev om programmet, var det som en av flere «ulike pedagogikkformer i norske barnehager». Det kritiske perspektivet var fraværende.

Da Furuseth deltok i debatt på NRK, var programleder Ole Torp godt forberedt. Han påpekte blant annet at «De syv gode vanene» som inngår i programmet, er hentet fra en mormoner-lærebok. Men den som brakte inn det kommersielle aspektet, var pedagogikkprofessor Stein Erik Ulvund. Han påpekte det problematiske i at barnehageeier og lisenshaver er en og samme person, og at rent humbug selges som pedagogikk.

Når mediene overlater kritikken av pedagogikk som marked til fagmiljøene, blir den fort redusert til et spørsmål om «faglig uenighet». Fagpersoner som påpeker at det er mye penger og prestisje i pedagogiske verktøy som selges inn mot barnehager og skoler, blir ofte møtt med personangrep i stedet for argumenter. Avisene står trolig friere til å skrive om kommersielle interesser på dette feltet uten at oppmerksomheten forskyves fra sak til person. Dersom journalister som skriver om barn, ønsker å bidra med noe som har samfunnsmessig relevans, bør de gripe denne sjansen.

Av Mari Pettersvold og Solveig Østrem, trykt i Aftenposten 14. april 2014

Følg Pettersvold og Østrems blogg her

2017-04-18T15:46:49+00:00 24. april 2014|