Mot undergangen

EU - logo

EU i dag sliter med økende forskjeller, fallende lønninger og et jordbruk som er like presset som på trettitallet, skriver Chr. Anton Smedshaug. 

Utsiktene er dystre og til tross for det avvikler EU i fellesskap mange av de reguleringene som har gitt noenlunde balanserte arbeids- ogråvaremarked. Oppå dette har «godhetens akse», Østerrike, Tyskland og Sverige, lagt til rette for en innvandring som gjør situasjonen enda mer krevende.

Arbeidsløsheten i EU er høy og i mange land fortsatt økende. Samtidig er inntektsutviklingen svak. Over 3 millioner arbeidere i Tyskland lever under fattigdomsgrensa, det vil si at jobb ikke lenger er nok for å holde en unna fattigdom, lønna strekker bare til eksistensminimum. «De arbeidende fattige» har i mange år vært et kjent begrep i USA, nå har det også kommet til Europa, som tidligere har ansett seg å ha en langt bedre modell enn USA. Tyskland går tilsynelatende bra, samtidig som den sosiale modellen forvitrer – lønningene faller, midlertidig arbeid øker og barnetallene synker. Det slår ut i manglende etterspørsel og en anemisk økonomi.

En del av årsaken er knyttet til fri flyt av arbeidskraft som det heter på EUsk, eller mennesker for oss andre. Det er for mange som er villige til å jobbe i forhold til antall arbeidsplasser. Da virker tilbud ogetterspørsel som forventet.

Enda verre er det i jordbruket. Gjennom de siste tyve årene har politikken blitt gradvis bygd ned. Støtten er kuttet, markedsreguleringen barbert og i vår forsvant de nasjonale melkekvotene. Det finnes knapt reguleringer igjen innenfor EUs landbrukspolitikk til å håndtere det store etterspørselsfallet vi nå ser. Problemet er at økt produktivitet ikke har gitt større lønnsomhet fordi reguleringene er fjernet parallelt med at effektiviteten øker. Nå truer det den kanskje det mest europeiske av all kultur – melkeproduksjonen. Basisen for oster med århundrelang tradisjon ogkultur og landskap utformet i over flere årtusen. Samfunnet melkes, og folket opplever 1930-tallet på nytt.

EU gir oss en leksjon årsaken til at det finnes en jordbrukspolitikk. De reguleringer EU har kvittet seg med, er politiske virkemidler som er bygd opp ikke minst for å takle ekstremsituasjoner slik vi nå opplever. De er bygd opp basert på 1930-tallets overproduksjon ogprisfall, krigserfaringer og fra gjenoppbyggingen, samt overproduksjonen på 1980-tallet, da melkekvoter ble innført. Norge er i den heldige situasjon at stortingsflertallet har sikret våre virkemidler. Det er vi alle tjent med.

Før eller senere vil man måtte finne fram til virkemidler som ligner på de man har brukt de siste 30 år på å avvikle. Paradoksalt nok beveger dagens regjering Norge i samme retning, mot større gårdsbruk ogønske om mer markedsstyring både i råvare- og arbeidsmarkedet. Erfaringene fra EU tyder på at det er lite klokt. I praksis er bønder ogarbeidere der i samme båt. Tilbudet er større enn etterspørselen, reguleringene er sterkt svekket og lønninger faller. Fri flyt har ikke levert.

Oppå dette blir det presset gjennom en innvandring dagens samfunnsorden vanskelig kan tåle. Blir innvandringssituasjonen brukt som et virkemiddel for å presse ned velferdsstaten og styrke makten til de best bemidlede? Eller er det ideologi som er løpt løpsk knyttet til ideen om fri flyt, i hele verden? Er det slik at idealistiske liberalister baner veien for kyniske kapitalister – slik Ottar Brox har spissformulert det?

Dagens EU leverer verken trygghet eller økonomisk framgang. Systemet synes å gå mot undergangen. La oss håpe at den blir fredelig som Sovjetunionens, og ikke voldelig som Østerrike – Ungarns endelikt.

Kronikken stod på trykk i Klassekampen 30. november 2015.

2017-04-18T15:46:41+00:00 28. juni 2016|