Mindre tid til lek og læring

Solveig Østrem

Det er lite tillitvekkende om en stortingsmelding bygger på feil tall, skriver Solveig Østrem i en kronikk i Dagsavisen. 

Regjeringen la nylig fram en stortingsmelding som river grunnen under en mangeårig barnehagetradisjon der lek og omsorg er like viktig som læring, og der barndommen har egenverdi. Nå skal barnehagen ligne mer på skolen. Regjeringen vil ha læringsmål (kalles «veiledende norm»), mer voksenstyrt instruksjon og standardiserte opplegg for språkopplæring. Tittelen «Tid for lek og læring. Bedre innhold i barnehagen» er misvisende, både fordi forslagene innebærer at barn i lekealder får mindre tid til lek, og fordi de bryter med barnehagens tradisjon for å skape et læringsmiljø på små barns premisser.

Regjeringens ambisjoner om en ny barnehage bygger på to premisser. Det ene er at altfor mange barn ikke har gode nok norskkunnskaper ved skolestart til å følge undervisningen. I Oslo dreier det seg om så mange som en firedel, ifølge kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen. Det andre er at barnehagelærerne mangler kompetanse. Begge påstandene er svakt faglig fundert.

En oslomelding?

Det er alvorlig om 25 prosent av elevene i Oslo kan så lite norsk at de ikke forstår hva læreren sier. Men rektorer på skolene med flest minoritetselever sier til Klassekampen 2. april at de ikke kjenner seg igjen i virkelighetsbeskrivelsen. I den grad skolene tar imot elever som har vokst opp i Norge uten å lære norsk, legger de ikke skylda på barnehagelærerne. Dette gjelder barn som ikke har gått i barnehage, sier rektor på Veitvet skole Siri Ytterstad.

Det har vært uklart hvilken dokumentasjon som ligger til grunn for tallene kunnskapsministeren opererer med. Nå har det kommet fram at tallene kommer fra Utdanningsetaten i Oslo, og at andelen på 25 prosent viser til elever som kommer inn under tilbudet om særskilt norskopplæring (SNO). Alle elever med minoritetsbakgrunn blir tilbudt SNO ved skolestart, men det er en feilslutning å ta for gitt at disse elevene ikke fungerer språklig og ikke kan følge vanlig undervisning. Ingen forventes å kunne lese og skrive når de begynner i første klasse. Er det da slik at etternavn har mer å si enn språkferdigheter for hvem som blir SNO-elever?

Tallene fra utdanningsetaten viser at 7,1 prosent av førsteklassingene har vedtak om ekstra støtte. Så vidt jeg vet, finnes ingen oversikt over hvor mange av disse igjen som trenger spesialundervisning på grunn av språkvansker.

Myten om at ett av fire barn i Oslo mangler tilstrekkelige norskkunnskaper, har gitt helt feil prioritering av tiltak. Det er blant annet brukt 40 millioner til språkkartlegging.

Alle er enige om at barn som trenger ekstra oppfølging, skal få hjelp. Men ingen er tjent med svartmaling av situasjonen. Det er lite tillitvekkende om en stortingsmelding bygger på feil tall: Det er stor forskjell mellom sju prosent og en firedel. Det er også urimelig å legge ansvaret på barnehagen for problemer som ligger et annet sted.

Forskningsgrunnlaget

At en stortingsmelding framstår som en ren oslomelding, er problematisk. Det er også grunn til å se kritisk på hvilke forskningsreferanser som legges til grunn for meldingen. Påstander om hva «forskning viser», følges av 1) ingen referanse, 2) referanser til politiske dokumenter som stortingsmeldinger, NOU-er og OECD-rapporter, 3) referanser til evalueringsrapporter, eller 4) referanser til et nokså snevert utvalg forskere. Det refereres til forskningsfunn som støtter regjeringens premissgrunnlag, mens forskning som problematiserer premissene, er utelatt. Denne formen for cherry-picking av forskningsresultater svekker muligheten for opplyst debatt og kunnskapsbasert politikk.

Det er påfallende sammenfall mellom forskningsreferansene i stortingsmeldingen og referansene i Agderprosjektet, et prosjekt finansiert med 42 millioner kroner. Prosjektet er omdiskutert, fordi både problemet (det er for mye fri flyt, barn lærer ikke nok, og barnehagelærerne mangler kompetanse) og løsningen (mer strukturert opplæring) var definert allerede ved prosjektstart.

Det er også påfallende hvilke forskningsreferanser som mangler i meldingen. Man kunne for eksempel vist til den danske psykologiprofessoren Dion Sommer som har analysert 400 internasjonale forskningsartikler om hvordan små barn lærer. Sommers konklusjon er at jo tidligere barn blir utsatt for målstyrt opplæring, jo dårligere går det videre i skolesystemet. Det som gir størst gevinst, er det Sommer kaller veiledet lek. Den helhetlige tilnærmingen til omsorg, lek og læring vi kjenner fra den norske barnehagetradisjonen, gir barna et godt utgangspunkt.

I stortingsmeldingen er det heller ingen spor etter de nye norske studiene om hvordan barnehagen kan fremme barns demokratiske deltakelse (Pettersvold), skape gode lekemiljøer (Nordtømme) og støtte barns vennskapsrelasjoner (Greve), eller om hvordan høytlesning kan åpne for gode samtaler (Solstad). En doktoravhandling fra 2015, med en grundig analyse av prinsippet om tidlig innsats (Vik), er heller ikke nevnt i meldingen.

Ingen er tjent med svartmaling

Barnehagen og barnehagelærerne er skyteskive i barnehagepolitikken, men det er barna det går utover. «Bedre innhold i barnehagen» forutsetter at barnehagelærerne vises tillit og får det handlingsrommet som er nødvendig for å følge opp hvert enkelt barn. Det er også behov for et kompetanseløft for barnehagesektoren. Tiltakene som skisseres i stortingsmeldingen, peker mot det motsatte av tillit og kompetanse, fordi de erstatter barnehagelæreres handlingsrom med standardiserte opplegg. Resultatet kan bli dårligere innhold i barnehagen.

I det politiske spillet er svartmaling blitt en forutsetning for å satse på barn i barnehagealder. Stortingsmeldingen bekrefter denne tendensen. Det har vokst fram en bekymringsindustri der påstander om problemer av stort omfang legges til grunn for politiske tiltak, og påstander om store mørketall får oss til å tro på disse tiltakene.

De fleste barn i Norge har det alminnelig bra, og barnehagelærere har mye kunnskap om hvordan de kan følge opp barna. En god barnehage for alle barn, vil også komme barn som trenger ekstra støtte til gode. Ressurser til spesialpedagogisk oppfølging vil da kunne brukes på disse barna, og ikke til å lete etter feil og mangler hos flest mulig barn.

Barnehagen og barnehagelærerne er skyteskive i barnehagepolitikken, men det er barna det går utover.

Av Solveig Østrem. Trykt i Dagsavisen 9.4.2016

Solveig Østrem har sammen med Mari Pettersvold skrevet boka Mestrer, mestrer ikke (Res Publica 2012).

2017-04-18T15:46:42+00:00 12. april 2016|