Mindre gjeld, mer sparing

 – Husholdningene er forgjeldet og pensjonene blir stadig mer uvisse. Likevel nøyer politikerne seg med prosentjusteringer i skattesystemet, skriver Christian Anton Smedshaug i Dagens Næringsliv. 

Diskusjonen har gått siden statsbudsjettet om det norske skattesystemet, som etter sigende er i ferd med å reformeres.

Debatten har i hovedsak stått om forskjeller på pluss-minus én prosent knyttet til selskapsskatt og kapital- og personskatt, der regjeringen har ønsket en noe redusert totalskatt, mens opposisjonen ønsker et mer provenyuavhengig opplegg.

Forbausende nok tar ikke disse foreslåtte endringene opp i seg i de to hovedutfordringene i økonomien vi alle står overfor.

Norske husholdninger er i ferd med å forgjeldes dramatisk.

Pensjonene som mange har satset på skal gi en sikker alderdom, er blitt en meget usikker størrelse når ytelsesordningene avvikles i økende omfang.

Konsekvensene av det første er at situasjonen må snus, og gjeld må nedbetales. Konsekvensene av det andre er mer sparing i tillegg til dagens og morgendagens innskuddspensjonsordninger.

En radikal omlegging fra gjeld til sparing står altså foran oss – mindre gjeld, mer sparing.

Når vi i tillegg vet at Norges husholdninger er de i OECD med minst kapitalsparing, så er det et langt lerret å bleke dersom vi over tid skal stabilisere norsk økonomi ved å bedre balansen i husholdningene, som tross alt representerer kjernen i økonomien. Da blir krangel om en prosent fra eller til rimelig marginal.

Husholdningene har en samlet gjeld på 2900 milliarder kroner, på nivå med et norsk bnp, om lag 220 prosent av disponibel inntekt.

For å snu utviklingen, trengs det en reell skattereform som fremmer sparing, investering og norsk eierskap. Dette synes dessverre ikke å være på dagsordenen. I så tilfelle hadde vi diskutert hvordan norske menn og kvinner skulle få større stimuli til sparing og mindre stimuli til gjeld. Det er et nederlag for den norske modellen at den til tross for god reallønnsvekst, produserer et av verdens mest forgjeldede folk. Skal dette endres, må rentefradraget fases ut. Det skulle ikke være vanskelig med dagens lave renter.

Besparelsen på dette kan så brukes til å heve innslagspunktet for formuesskatt vesentlig, til for eksempel fem millioner kroner. I tillegg bør formuesfastsettelsen av aksjer settes til under prosentsatsen for sekundærboliger, for eksempel 60 prosent, gitt at sekundærboliger får en sats på 80 prosent. Samtidig bør bare 80 prosent av gjelden komme til fradrag i formuesskatten, slik Scheel-utvalget foreslo. Da får vi snudd prioriteringene fra eiendom til aksjer og fra gjeld til sparing.

Ved å redusere formuesgrunnlaget for aksjer fremmer vi også norsk eierskap til produksjonssektoren, fordi formuesskatten synker. De aller fleste utenlandske eiere har som kjent ikke formuesskatt. Ytterligere stimuli til sparing kan gis gjennom ordninger vi kjenner fra før, som for eksempel ams (aksjesparing med skattefradrag) eller sms (sparing med skattefradrag).

Når gjelden øker med om lag seks til syv prosent i året, representerer det en sum på nær 200 milliarder kroner i året som tilføres økonomien bare på grunn av gjeldsvekst. Det er over inntektsveksten, og langt over hva som er bærekraftig over tid. Nedbetaling av gjeld vil selvsagt kunne gi noe redusert etterspørsel i deler av økonomien og etterhvert reduserte boligpriser. Men skal man endre et system som er på en ikke-bærekraftig kurs, så vil det måtte merkes.

Alternativet er å la det gå til det stopper av seg selv, til husholdningene er fullstendig forgjeldet og folk flest ikke har råd til å pensjonere seg.

Da er en omlegging av skattesystemet langt mer lystig.

Selskapskatten må gjerne justeres for å holde oss attraktive for privat sektor, men kall det ikke reform, og selskapsskatten i Norge er heller ikke høy for næringslivet sammenlignet med andre land. Da er skatten på arbeidende kapital og næringseiendom for (produksjons-) bedrifter vel så viktig.

Å kalle justeringer for reform svekker tilliten både til politikere og medier, når endringene i tillegg ikke møter de største behovene i skattesystemet, nemlig å hindre at overdreven gjeld gir krise og fremme norskeid produksjon, blir det ekstra uheldig. Finanskrisen burde ha lært oss dette.

Av Christian Anton Smedshaug, trykt i Dagens Næringsliv 9. november 2015

 

2017-04-18T15:46:45+00:00 9. november 2015|