– Fremskrittspartiet snakker for tiden om en «flom» av flyktninger, enda flere om en «strøm» av mennesker på vei mot og inn i Europa. Dette skaper bilder og assosiasjoner hos folk, skriver Sara Gunnerud og Wegard Harsvik i Klassekampen. 

En flodbølge, en flom er en trussel, noe man verger seg mot, gjerne ved å bygge demninger, diker – eller murer.

En alternativ synsvinkel er å se likhetene mellom dagens flyktninger og vår egen nære fortid. Dette er enkeltmennesker – det kunne vært oss. Da blir løsningene som søkes straks andre. Slik styrer ord og bilder som brukes i samfunnsdebatten de løsninger som finnes. Mye av det politiske ordskiftet handler nettopp om hvilke bilder – metaforer – som skal danne rammen for løsningene. Den amerikanske språkforskeren George Lakoff mener til og med at metaforer bokstavelig talt kan drepe, med henvisning til Bush-administrasjonens effektive billedbruk for å skaffe oppslutning om Irak-krigen.

Metaforene finnes overalt omkring oss. I valgkampen ser vi på debatt som krig eller strid. Han kunne ikke forsvare sine meninger. Hun sabler ned argumentet, angriper motstanderne, skyter ned påstandene deres.

Vi kan ikke unngå å tenke i metaforer og lignelser. Men hvilke vi velger å bruke, er ikke gitt. Det kan rett og slett være farlig med altfor forenklede bilder. Per Sandbergs varsko om en «flom av flyktninger» føyer seg inn i rekken av det som virker som en gjennomtenkt bruk av metaforer fra Frp. Christian Tybring-Gjedde har sammenliknet visjonen om et flerkulturelt Norge med et synkende skip, med Titanic-forliset som en metafor. Landet er i ferd med å gå under, mens politikere og presse spiller videre som om ingenting har skjedd. Slik skipsorkesteret på Titanic fortsatte med salmene ned til det iskalde Atlanterhavet.

Med dette utgangspunktet blir vi nødt til å kjenne på en følelse av både stor hast og maktesløshet. Skipet er allerede sprunget lekk, nasjonen synker og kvinner og barn må hjelpes i livbåtene. Fra virkelighetens Titanic vet vi at det heller ikke finnes redningsbåter nok til alle om bord. Mange er allerede dømt til en kald og våt grav.

Selv om man ser Norge som redningsbåten som kommer de druknende til unnsetning, er båtmetaforen villedende. Alle vet at en båt har begrenset kapasitet – tar man om bord for mange kommer båten til slutt til å synke, og da dør alle – både redningsmenn og de som er reddet. Flyktningene blir slik en byrde, en belastning på Norge. Det underforståtte budskapet er tydelig. Om det kommer for mange flyktninger, trues samfunnet vårt. Den gode og ansvarlige måten å håndtere folk på flukt blir følgelig å nekte dem et fristed.

Når man studerer flom- og båt-metaforene fra Frp nærmere, er de ganske grusomme – og dramatiske. I klartekst vil dette budskapet vekke meget sterke reaksjoner. Med språklige bilder prøver de å kommunisere ting som er for kontroversielle å kunne sies rett ut. Media og andre politikere har et ansvar for å ikke bare forholde seg til metaforene – men å gå bak dem, og se på hva de faktisk betyr. Mener Frp at flyktninger er en dødelig trussel mot vårt land, vårt samfunn og menneskene som bor her? Da bør de presses til å si det rett ut.

Av Sara Gunnerud og Wegard Harsvik. Trykt i Klassekampen 9. september 2015

Les intervju med Wegard Harsvik i Fagbladet her

Les intervju med Wegard Harsvik i Klassekampen her