– Nå måles det om barnet ditt er med på sisten og gjemsel, og «bruker setninger med preposisjoner». Barnehagelærere og forskere advarer mot utviklingen. – Den gode førskolepedagogikken, slik vi kjenner den, er truet, sier Mari Pettersvold til Klassekampen.

«Forstår barnet minst 3-4 fargenavn?». Det er et av 24 spørsmål barnehagelæreren skal svare på i et skjema. Det såkalte Tras-skjemaet brukes i 90 prosent av landets barnehager og måler barnets språknivå. Det er bare et av flere kartleggingsverktøy som nå finner sin vei inn i stadig flere norske barnehager.

Mange steder kartlegges barnas matematikkforståelse og «sosiale kompetanse» gjennom tilsvarende skjemaer.

– Det som før het faglig skjønn blir nå omtalt som synsing. Vår kunnskap har ikke verdi lenger hvis ikke det kan måles, sier førskolelærer Eivor Evenrud.

Hun er pedagogisk leder i en barnehage i Oslo, og er svært kritisk til måleregimet om har inntatt Oslobarnehagen de siste årene.

– Vi kjenner jo barna. Men det blir mindre og mindre rom for å gjøre det vi ser at barna på avdelingen har behov for, sier Evenrud, som forteller at dette er noe som opprører mange førskolelærere

I disse dager sendes hundrevis av barnehagelærere i Oslo på kurs, blant annet for å lære mer om Tras. Dette verktøyet er en sentral del av Oslo kommunes satsing for å bedre språkferdighetene, særlig blant minoritetsspråklige. Dette på tross av at et myndighetsoppnevnt utvalg advarer mot bruken av Tras på minoritetsspråklige.

I 2010 oppnevnte Kunnskapdepartementet et ekspertutvalg til å vurdere ulike verktøy som blir brukt for å kartlegge barnas språk i norske barnehager. I ekspertutvalgets rapport står blant annet det følgende: «Utvalget vurderer at TRAS ikke kan benyttes for å kartlegge norskferdighetene til barn som er i ferd med å lære seg norsk som andrespråk.» Og videre: «Validitet, realibilitet og troverdighet er ikke-tilfredsstillende».

I skjemaet ALLE MED skal de ansatte krysse av på 18 punkter om barnets «sosiale kompetanse». Her skal de blant annet ta stiling om barnet «viser akseptable følelsesuttrykk i forhold til sinne, engstelse og frustrasjon», «deltar i leker som sisten og gjemsel», «lar seg rive med i rollelek» og «klipper etter en strek».

I en artikkel i det nyeste nummeret av tidsskriftet Arr, skriver høgskolelektor Mari Pettersvold og førsteamanuensis Solveig Østrem ved Høgskolen i Vestfold, om hvordan ideen om «det normale barn» blir stadig snevrere.

– Den gode førskolepedagogikken, slik vi kjenner den, er truet, sier Mari Pettersvold

Pettersvold mener kartleggingsverktøyene ikke burde brukes på alle barnehagebarn.

– Typisk for disse verktøyene er at de i utgangspunktet er laget for å for å bruke på barn hvor man ikke kommer noen vei med det som ellers fungerer og trenger noe ekstra. Men nå er disse til allmenn bruk, sier Pettersvold.

Hun mener disse skjemaene er feil bruk av tid og ressurser.

– De barna som trenger ekstra hjelp skal selvfølgelig få det. Men når slike verktøy brukes på alle barn, tar man ressurser bort fra de som trenger noe ekstra, sier hun.

– Er det ikke bra å vite mest mulig om barna, slik at man for eksempel kan sette inn ekstra hjelp til de som sliter med språket?

– Jo, men kartlegging vil uansett bare være kartlegging. Det som skal til er alt det andre; god kompetanse, nok voksne. Og det er det som koster penger. Det er fortsatt slik at bare en tredjedel av de ansatte i barnehagene er førskolelærere. Det er det evige problemet.

Også førskolelærer Eivor Evenrud mener politikerne lar være å ta tak i det største problemet i barnehagesektoren: mangelen på førskolelærere.

– Samme hva de sier på kursene om å bruke lekesituasjoner til læring, så er min hverdag sånn at det ikke går an å ta ut et barn eller ha en liten gruppe til å lese billedbøker, fordi det ikke finnes nok ressurser. Det mangler førskolelærere, men det snakkes det ikke om, sier hun.

Everud vil heller ha mer tilgang på kvalifiserte voksne som kan hjelpe de barna som sliter med språk.

– Jeg har flere ganger nærmest grått meg til å få en ekstra voksen eller en tospråklig assistent. Noen ganger har det tatt opp til ti måneder, sier hun.

Av Line Madsen Simenstad, trykt i Klassekampen 3. februar 2014

 

2017-04-18T15:46:50+00:00 11. februar 2014|