Hva er militærmakt?

av Jon Bingen

Det fremmes for tiden dypt betenkelige standpunkt og avsløres en så gapende uvitenhet fra miljø man ikke burde forvente det fra, at det er på sin plass å drøfte kort hva militærmakt er for noe, hvilke funksjoner den har i krig som i fred, og hvorfor Norge bruker sine militære styrker selv om vi heldigvis ikke er i krig – og at det er denne bruk som er det norske forsvars formål.

Militære styrker er et instrument for å oppnå politiske og diplomatiske mål. Deres effektivitet måles i den utstrekning de underbygger og fremmer oppnåelsen av de politiske og diplomatiske mål de er opprettet for. Måleenheten på militær styrke og relevans er politisk. De mer tekniske og kvantitative mål som angis for militære styrker i ”strategiske årbøker”, i rustningsreguleringsforhandlinger osv. er militær-tekniske og kvantitative uttrykk for de motstående politiske mål det forhandles mellom.

I folkeretten er de militære styrker det primære uttrykk for det fremste av alle politiske mål; å være en stat og ha et territorium. Alle suverene stater har derfor rett til militære styrker og til å forsvare sitt internasjonalt anerkjente territorium, dersom staten blir angrepet. Enhver stat har også rett til å ha en indre ordensmakt som skal sikre ro og orden og implisitt at det på statens territorium ikke oppstår trusler mot andre stater.

All militærmakt brukes hver dag som permanente bevis på og uttrykk for at den stat som opprettet dem, oppfyller folkerettens minimumskrav til å være en stat. Militærmakt er med andre ord premisset for folkerettens eksistens og effektivitet. Uten stater med militærmakt finnes ingen folkerett. Derfor blir det galt når enkelte mener at man kan bruke folkeretten mot ”militærmakt”. Ingen ting i internasjonal folkerett tyder heller på at retten er i ferd med å erstatte eller fortrenge militærmakten. Norge kan derfor ”ikke satse på folkeretten” uten et forsvar. Det norske forsvaret er den internasjonale folkeretts fremste uttrykk på norsk territorium. Det har som overordnet oppgave å sikre at slik skal det forbli.

Det hevdes at forsvaret må være ”gripbart” og at effektiviteten ligger i ”mobilitet og ildkraft”. Dette er på den ene siden selvinnlysende og opplagt. Forsvaret skal og må brukes. Det må selvsagt være bevæpnet. Det kan som regel verken mures fast eller låses inne. Men i denne sammenheng menes noe helt annet. Med ”gripbarhet”, ”mobilitet” og ”ildkraft” menes at bare aktiv strid gjør forsvaret relevant. Det brukes bare når det er krig. At det lett synes å være slik i gater og på torg, er en ting. Men det forholder seg ikke slik verken i teori eller praksis.

Det norske forsvar brukes hver dag. De viktigste operasjoner det foretar seg er avpatruljering av norsk økonomisk sone og grensen mot Russland. Norsk økonomisk sone avpatruljeres fordi det er en høy kommersiell og noe militær aktivitet i området. Det hentes ut store menger biomasse og energi, som verdensøkonomien er avhengig av. Stormaktenes undervannsbåter og deres krigsmariner allment operer også i disse farvann. Det truer ikke Norges sikkerhet, så lenge ikke det er fare for en stormaktskonflikt. Det norske forsvar skal bidra til en slik ikke oppstår. Grensen til Russland patruljeres ikke fordi det truer et angrep, men fordi grensen er blant verdens viktigste. Her begynner den euroatlantiske verden og den euroasiatiske avsluttes. Stabiliteten på landjorden er et premiss for samarbeid og stabilitet i de tilstøtende havstrekninger. Vår militære aktivitet langs grenser markerer grensen selv, og at det for tiden råder stabilitet og lavspenning. Hvilket også er den norske statens mål.

Den norske stats diplomatiske bruk av det militære instrument består nettopp i å fylle vårt suverenitetsområde med en relevant militærkapasitet som gjør det lite ønskelig for andre å skape strid om hvilken rett som her gjelder. Vi kan, om området er særs viktig, om det har vært mange episoder av forskjellig slag eller er en økende militær aktivitet fra andre stater, øke vårt nærvær i hyppighet eller med flere plattformer (eksempelvis flere skip, eller skip og fly). Skulle det bli roligere forhold, markerer vi dette ved å trappe ned nærværet og så videre. Ekspedisjonskorpsforsvaret gir ikke regjeringen et instrument det ellers ikke hadde til bruk i sitt diplomati. Det gjør akkurat det motsatte.

Enhver krise eller alvorlige episode er først et rent bilateralt fenomen mellom Norge og en annen stat og ikke nødvendigvis en stormaktskrise. Norske allianser har imidlertid som siktemål, at enhver opptrapping ut over bilateral krisehåndtering skal føre til stormaktsengasjement på norsk side. Men innledningsvis er ingen episode en stormaktskonflikt. Den er en krise hvor nordmennenes styrke gjør det mulig å starte forhandlinger og unngå ytterligere kriser. Slik skaper det norske forsvaret som den norske statens diplomatiske instrument, stabilitet og forsøker å redusere faren for krig.

Poenget med det norske forsvaret er tilstedeværelse og stabilitet i norsk suverenitets-område. Dette er godt hjemlet i folkeretten og det er denne tilstedeværelse som er vår bruk av forsvaret i vårt diplomati. Et ekspedisjonskorps som reiser verden rundt svekker vår posisjon i eget nærområde, inviterer til ustabilitet i ressursrike havområder og øker sannsynligheten for krise og kanskje krig her. Ekspedisjons-korpsforsvaret er i strid med fundamentale nasjonale interesser.

Ytterligere hevdes at et ”gripbart”, ”mobilt” og ”ildkraftig forsvar” selvsagt også kan slåss i Norge som hvor som helt ellers i verden. Å føre krig er, ifølge våre krigerske skrivebordsgeneraler, det samme overalt. Slik forholder det seg ikke. Det er bare diplomatiske mottagelser og middager som stort sett er de samme overalt. Krig fører man alltid på de lokale topografiske, klimatiske og politiske betingelser. Det er utrolig vanskelig å slå en motstander som er fortrolig med terreng osv., uansett hvor underlegen han måtte være på utstyrssiden. Det norske ekspedisjonskorpset skal, i våre skrivebordsgeneralers logikk, egentlig angripe en fiende som har satt seg fast på norsk territorium. Dermed består ekspedisjonskorpsforsvarets taktiske konsekvens i å gi angriperen den fordel det norske forsvaret skulle hatt. Dette er ingen stor strategi.

Dertil hevdes det at vi ikke vil få alliert hjelp om vi ikke selv er aktive i strid ute. Det er kanskje enkelte som tror at internasjonal politikk er som en bank. Hver dag kan man sette inn x antall soldater, som, når den dag oppstår er blitt til y og kan tas ut som et hvilket som helst annet beløp. Slik er det ikke. Gitt våre stormaktsomgivelser har Norge et allianseproblem, men det er av en helt annen karakter. Det består i at enhver alliert med Norge risikerer å få en annen stormakt som motstander. Norge vil kunne påregne å få allierte i den utstrekning andre ikke må påføres uakseptabel skade eller kan ha et håp om egen politisk eller økonomisk gevinst ved å støtte Norge. Det virkelig skumle for en så strategisk viktig og velbeslått stat som Norge, er at i mange scenaria vil gevinsten synes størst ved å snakke med Norges motstandere. Dette tilsier at Norges militære kapasitet bør være forholdsvis stor og brukes effektivt hver dag til å skape stabilitet. Vi må ha et forsvar så stort at det avskrekker mulige aggressorer og disiplinerer ønskede allierte.

Sist, men ikke minst hevdes det også fra forbausende hold, at det egentlig ikke er så viktig om forsvaret er godt integrert med det norske samfunn. Det skal jo tross alt bare brukes langt borte - og til fryktelige ting. Da er man uvitende om hvor intimt makt, stat og samfunn henger sammen. Samfunn får gjerne den stat institueringen av maktapparatene gjør mulig.

Av hensyn til vår sikkerhet, det euroatlantiske roms stabilitet og det norske samfunns egen utvikling i tiden fremover bør vi få en omfattende og prinsipiell debatt om vår forsvars- og sikkerhetspolitikk.