Historiker Trond Gram har skrevet bok om norske økonomiske kriser, fra arendalskrakket i 1886 til finanskrisen i 2008. Gang på gang har fagbevegelsen spilt en sentral rolle i forbindelse med kriser og arbeidsledighet.

Historiker og journalist Trond Gram ga nylig ut boka Fallitt, norske finansielle kriser. Han understreker det tette forholdet mellom kriser og fagbevegelse.

— Fra 1848 var det krise i Europa. Dette slo etter hvert ut i Norge også med stor arbeidsledighet, og Marcus Thrane begynte sin organisering av de første arbeiderforeninger, sier Gram.

Mange i Thrane-bevegelsen var selv gjeldsrammet, og her har vi den første koblingen mellom krise og arbeiderbevegelse her i landet, ifølge historikeren.

Arendal 1886

Den neste store sammentreffet blir utløst av en bankkrise i Arendal i 1886. På den tiden var Arendal Norges rikeste by, med skipsverft og rederier. Samholdsforeninger krevde umiddelbart krisetiltak, og etter hvert kom Den sosialdemokratiske forening i Kristiania på banen. Arbeiderpartiet ble dannet i Arendal i 1887.

— Krisa spredte seg til hele landet, men var verst i Arendal, sier Gram.

Han mener det ikke var tilfeldig at det nettopp var her Arbeiderpartiet ble dannet. Som han skriver i boka: «Samholdsforeningene på Sørlandet ble stiftet som et direkte svar på krisen som vokste frem».

Kristiania-krakket

I 1899 kom det store Kristiania-krakket, som etter hvert spredte seg over hele landet. Arbeidsløsheten skjøt fart, og folketallet sank, mye på grunn av utvandringen. Krisen økte i omfang, noe som bekreftes av at antallet som mottok fattigstøtte, økte. Folk flyttet fra landsbygda og inn til hovedstaden i håp om å få arbeid. LO ble dannet samme året, i 1899, etter et skandinavisk arbeidermøte.

— Organisasjonsgraden økte ettersom problemene utviklet seg, sier Gram.

Han skriver: «Men boomen i byg-genæringen og industrien hadde bidratt til å styrke arbeidernes stilling. Ved utgangen av 1906 besto Arbeidernes faglige Landsorganisasjon av 12 forbund og 17 enkeltstående foreninger, med over 24 000 medlemmer. Det var mer enn en tidobling siden starten i 1899».

Det ble etablert arbeidsledighetskasser, organisert streiker, samtidig som fagbevegelsen krevde offentlige inngrep, blant annet iverksettelse av nødsarbeid.

Kriseår på 1920-tallet I 1918 var det bankkrise, gjeldskrise og streikebølge. Ledigheten var oppe i 25 prosent på 1920-tallet, og noen av de største streiker i norgeshistorien ble iverksatt. Økt arbeidsløshet og økonomisk krise skapte større økonomiske ulikheter blant folk. For noen ble løsningen å emigrere til USA. Antallet mottakere av forsorg, datidens sosialhjelp, steg fra litt over 20 per 1 000 innbyggere i 1920 til 55 per 1 000 innbyggere i midten av 30-åra.

Klassekamp-perspektivet trådte klart fram på 20-tallet. I 1921 erklærte LO storstreik mot lønnsnedslag. Et stort antall arbeidsdager gikk tapt som følge av storkonflikter i 20-årene. Bare i 1920 gikk 1,2 millioner arbeidsdager tapt, etter 383 streiker.

Trond Gram mener at sentral-banksjef Nicolai Ryggs pari-poli-tikk (å knytte krona til gullstandarden) forsterket krisa. Arbeiderpartiet tok et oppgjør med denne politikken, og kom for første gang til makten i 1927, en regjering med Kristoff er Hornsrud i spissen, som satt i 18 dager.

Kriseforlik og makt

I 1935 kom hovedavtalen mellom LO og NHO, med klare kjøreregler i arbeidslivet. Forhandlinger og streik ble regulert gjennom hovedavtalen. Samme år kom kriseforliket mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet, som førte til dannelsen av Ap-regjeringen Nygaards-vold. Bondepartiet støttet Arbeiderpartiets budsjettforslag for å øke sysselsettingen, mot at Ap gikk inn for å øke jordbrukssubsidiene. — Arbeiderpartiet gikk fra å kreve tiltak til å skape tiltak, sier Trond Gram.

Et hopp på 60 år

Så gikk det 60 år. I mellomtiden hadde vi krig og oppbygging av lan-det. Jamn fremgang, ingen kriser. På slutten av 80-tallet rådet imidlertid liberalisering, avregulering og høyrebølge. Norge var inne i en boligkrise og hadde opplevd etterkrigstidens største børsfall. Krisas høydepunkt kom imidlertid et par år senere. Lav norsk rente hadde vært en av bærebjelkene i den økonomiske politikken. Samtidig var det svært gunstige fradrag på skatten for renteutgifter, noe som gikk i favør av de som hadde store lån. Denne skattefinansierte utlånsveksten var en av hovedårsakene til gjeldsboblen som bygde seg opp mot slutten av 80-tallet, ifølge Gram. Kontroll og regulering måtte vike for kortsiktighet og grådighet. Trond Gram skriver at feilslått politikk la til rette for en av de alvorligste bankkrisene Norge noen gang har opplevd, med statlig overtakelse av de største bankene som resultat.

— Jeg dokumenterer i boka mange eksempler på at politikken ikke evner å tøyle finansnæringen, sier Gram.

Han mener likevel at gode reguleringer bidrar til å hindre at kriser får utvikle seg.

Solidaritetsalternativet 

Gram påpeker at arbeiderbevegelsen møtte krisa på begynnelsen av 90-tallet med solidaritetsalternativet. Finansminister Per Kleppe nedsatte sysselsettingsutvalget, og LO gikk med på lavere lønnsutvikling mot at myndighetene tok sin del med sysselsettingstiltak. Fagbevegelsen spilte altså atter en gang en sentral rolle i forbindelse med en økonomisk krise. Utviklingen gikk fra en negativ spiral til en kraftig vekst.

2008-krisa

Finans var den sektoren som i størst grad ble globalisert i årene fram mot 2008-09, og som ledet opp til krisa. I denne situasjonen spilte staten en aktiv rolle i Norge, da flere titalls milliarder kroner ble gjort tilgjengelig for bankene gjennom Statens finansfond og Statens obligasjonsfond.

— Dermed ble bankene nærmest uberørt av krisa, sier Gram og legger til:

— Kriser er en god test på landets styringsevne, for når banker og finansinstitusjoner styrer mot konkurs, blir det ofte nasjonale myndigheters oppgave å rydde opp.

Historikeren mener fellestrekket for alle krisene er stor vekst finansiert av lån. Han ser også faretegn i dagens situasjon:

— Vi har høy gjeldsgrad i norske husholdninger, nemlig i gjennomsnitt rundt 300 prosent av disponibel inntekt. Tallet var 200 prosent under krisa i 1991/92. Egentlig burde man gått inn og redusert gjeldsveksten. Vedvarende lav rente gir ikke lavere gjeldsvekst, og med galopperende boligpriser kan bobla sprekke, mener Gram.

Av Stig H. Christensen, trykt i LO-Aktuelt nr 9/2015

2017-04-18T15:46:46+00:00 10. juni 2015|