JordbrukEn verdensomspennende matkrise er ikke et fremtidsscenario, den er her allerede. Kornmangel utløste ikke bare den franske revolusjonen for 225 år siden, det er høyst sannsynlig at den Syriske borgerkrigen også kan tilskrives matmangel, skriver Christian Anton Smedshaug på Landbruksbloggen.

Landbrukets hovedformål er å fø hele verdens befolkning og det har til alle tider vært en utfordring, selv med store avlinger i etterkrigstiden har aldri mindre 800 millioner mennesker sultet. Verdens totale befolkning forventes å stige raskt til 9 millarder rundt 2045, for så å kuliminere mellom 9 og10 milliarder mellom 2060 og 2080.  Det aller meste av befolkningsøkningen vil vil komme i Afrika og Asia.

Asia er i dag en stor nettoimportør av kornvarer og soya, og med minst 1 milliard flere mennesker vil importen øke i framtiden. Det er lite nytt areal å legge under plogen og når kjøpekraften stiger, følger økende etterspørsel etter melk og kjøtt.  Kina importerer mellom 60 og 70 millioner tonn soya og vil i økende grad også begynne å importere mais og hvete. India vil passere Kina i antall mennesker om noen tiår og blir 1,7 milliarder rundt midten av dette århundret. Om India skulle blir nettoimportør,  vil verdenshandelen bli sterkt presset.

Egypt – verdens største hveteimportør

Beltet fra Marokko til Iran har særlig store utfordringer med dagens utvikling. Fortsatt er befolkningsveksten sterk, mens jordbruksarealet i beste fall er konstant, i verste fall synkende. Egypt er fremste eksempel. De er i dag verdens største importør av hvete med nær 10 millioner tonn i året. Dagens befolkning er 85 millioner og anslagene tyder på at de går mot omlag 150 millioner mennesker i 2050. Samtidig utfordres vanntilgangen gjennom at Etiopia er i ferd med å avslutte den kinesiskstøttede byggingen av et vannreservoir for den blå Nil. Det vil ikke bedre Egypts tilgang til vann.

Egypt er ikke alene om stor import i Nord- Afrika. Hele regionen importerer mer hvete enn de selv produserer. Og med fortsatt befolkningsvekst vil utfordringene forsterke seg. Særlig fordi heller ikke her finnes mer land å legge under plogen.

Med Svartehavsområdet gjeninntreden i verdensmarkedet ved tusenårsskiftet bedret forsyningslinjene seg for Nord-Afrika. Kortere handelsveier enn tidligere, og billigere korn, var resultatet når Russland, Ukraina og Kasaksthan igjen meldte seg som selgere i et globalt marked. Avhengigheten av kornimport fra dette området økte fram mot høsten 2010. Da førte tørke i Øst-Europa til eksportforbud fra Svartehavsregionen, med påfølgende prisvekst for hvete. Når man i utgangspunktet bruker 30-40 prosent  av inntekten til mat, vil en dobling av prisen på sentrale matvarer gi sterke utslag.

Dette kan ha vært utløsende årsak til at den arabiske våren startet vinteren 2011, da prisnivåene og og presset folks økonomi stadig sterkere.  Uten økte hvetepriser hadde man kanskje ikke fått en arabisk vår som brøt ut nettopp på et marked i Tunis.

Det brygger opp til den ”perfekte storm” rundt Middel- og Svartehavet. Lite vann, klimaendringer, befolkningsvekst og lav selvforsying sør for Middelhavet, kombinert med politisk ustabilitet hos eksportørene rundt Svartehavhet, har gitt og vil gi store utfordringer i årene som kommer.  Ringvirkningene vil merkes også i Norge.

Krisen i Syria skyldes også klimaendringer

Nyere forskning  tyder også på at konflikten i Syria er blitt forsterket av langvarig tørke som begynte i 2006. Det synliggjøres blant annet av at kornimporten ble seksdoblet fra 2007 til 2008. I enkelte områder døde fire av fem husdyr, grunnvannet ble sterkt nedtappet og mange, opp til 3 millioner, måtte gi opp livsgrunnlaget og dro til byene. Den syriske landbruksminister uttalte i 2008 at “the economic and social fallout from the drought was beyond our capacity as a country to deal with.” Han ble ikke hørt. Det ledet igjen til økt uro i urbane strøk og vekket til live gamle motsetninger samtidig som det ga opphav til nye.

I utgangspunktet var Syria regnet som langt mer stabilt enn andre land i regionen, men fundamentale endringer i økonomien forårsaket av klimaendringer har tatt lokket av store konflikter i det syriske samfunn.

Syrias mulighet til å håndtere krisen ble også svekket ved at landet hadde solgt ned kornlagere i 2006 for å sikre seg inntekter grunnet høyere hvetepriser på verdensmarkdet. Når de trengte forsyninger noen år etter, måtte de kjøpe dem til stadig høyere priser. Se Why Climate Change May Be Responsible for the Horrors in Syria .

Sult – alltid god grunn for opprør

Dette er ikke ulikt historien bak den franske revolusjon. Det var store sosiale problemer i det franske samfunn, men det ble ikke revolusjon før sommeren 1789 da haglstormer hadde ødelagt hvetehøsten året før, kornlagrene var solgt og den populære ministeren Neckar ble fjernet. Da stormet folket Bastillen. Sult har alltid vært en god grunn for opprør. Se også: Kan jordbruket fø verden?

Ikke lyse tider i sikte

I dette bildet gir FNs klimapanel IPCC lite håp. De antar at Middel- og Svartehavsområdet vil bli stadig tørrere. Dette betyr at dagens importører ved Middelhavet vil trenge ytterligere korn i framtiden, men også at leverandørene rundt Svartehavet kan få problemer med å levere nok grunnet større variasjon i nedbør og mer varme der også.

I tillegg er den politiske usikkerheten rundt Svartehavet som et av verdens kornkammer økende. De siste årene har nesten en fjerdedel av verdens hveteeksport kommet herfra, det vil si fra Ukraina, Kasakstan og Russland. Vi vet at politisk og økonomisk usikkerhet er det verste som kan skje i jordbruket, ikke minst fordi langsiktige investeringer og vilje til å bruke kostbare innsatsfaktorer minsker. Verden er avhengig av at regionen deltar i verdenshandelen og øker produksjonen. Begge deler er nå mer usikkert både av politiske og økonomiske årsaker.

Les også: Klimakrisen – norsk matproduksjon blir viktigere

Hva kan gjøres?

For å bidra til stabilisering av situasjonen ved Europas yttergrenser bør det snarest settes av midler til å bidra til lagerhold og forsyningssikkerhet i Nord-Afrika. Dessuten må selve landbruksproduksjonen klimatilpasses til et tørrere og varmere klima. Norge har betydelige ressurser og kunnskap til å kunne bidra både til utvikling av jordbruk og politikk samt beredskapsordninger. Det haster å ta grep for å unngå ytterligere destabilisering av regionen.

Les også: Nasjonal matproduksjon og landbrukssamvirker er løsningen

Av Christian Anton Smedsgaug, administrerende direktør AgriAnalyse

2017-04-18T15:46:49+00:00 19. mai 2014|