Kommunereform – Intensjoner og stormannsgalskap

 – Det hevdes at sammenslått skal man bli så sterk og få en stemme som høres inn til sentralmakten. Er det virkelig slik, spør Per Gunnar Stensvaag, bidragsyter i den rykende ferske boka «Folkestyre eller elitestyre?». 

Veien til helvete er brolagt med gode forsetter, sies det. Kombinert med en misforstått og kunnskapsløs forestilling om samfunnsutvikling, kan det gamle munnhellet fort få ny aktualitet når en nå for distriktene dødelig cocktail lanseres som tidens løsen. Forsett er synonymt med intensjon. La oss først se på den delen av problematikken:

Landet rundt skrives intensjonsavtaler om sammenslåing av kommuner, alt fra parvis til bortimot dusinet i samme pakkeløsning. Mange spiller på flere hester samtidig. Prosessene drives fram av regjeringens skremsler om endring av inntektssystemet, mas via fylkesmennene og det strategisk viktige hastverkselementet. Uten plass på Sanners lyntog med siste avgang 1. juli, blir det sveltihel.

At disse truslene er i ferd med å bli avslørt som tomme, forhindrer ikke at forvirring, tvil og frykt har ført kommunene ut i en vill jakt etter partnere. Plutselig har mange som i utgangspunktet foretrekker fortsatt frihet, blitt forledet til å tro at det ikke lenger er mulig. Det er som om ihuga ungkarer har blitt overbevist om at en med en slik status ikke lenger får mat selv om husholdningsbudsjett og kokkeferdigheter er på stell.

Disse avtalene er påfallende like fra region til region. I vrimmelen av floskler og tomme slagord serveres solskinnshistorier som skal overbevise oss at det vil være lys i alle stuer, skole og barnehage i hver ei grend, eldreomsorg mer desentralisert enn noensinne og fortsatt yrende liv og aktivitet i alle gamle herredshus.

Da avtalen mellom Vestre Toten, Østre Toten og Gjøvik ble lagt fram, syntes landkommunenes største triumf å være at nydannelsen skulle hete Toten. Det kan være nødvendig å minne om hva som skjedde i Vestfold da Borre tok veien inn i Horten i 1988. Pillen ble sukret for førstnevnte ved at de fikk beholde navnet, men det varte ikke lenge før byfolket begynte å røre på seg og forlangte folkeavstemning. Når man vet hvor kjøttvekten lå, er det neppe overraskende å lese kommuneskiltet i dag. Dette er selvfølgelig bare en symbolsak, men viser tydelig at disse intensjonsavtalene ikke er verdt papiret de er skrevet på. Garantien går ut så fort et nytt kommunestyre er på plass og før nye makthavere er varm i trøya. Hva blir vel ikke salderingsposter for blårussen i et administrasjonssenter med enda flere oppgaver og derav følgende pressproblemer og utfordringer? Om distriktene har sitt å slite med fra før, vil de likevel ligge langt bedre an som mindre og selvstendige enheter enn som stemoderlig behandlede utkanter i en storkommune.

Utover disse rene eventyrfortellinger lanseres teorier om samfunnsutvikling uten paralleller fra virkeligheten. Det hevdes at sammenslått skal man bli så sterk og få en stemme som høres inn til sentralmakten. Er det virkelig slik når det skal kjempes for en regions fellesinteresser? Slår ikke flere never fra et helt knippe ordførere, gjerne fra forskjellige partier, mye hardere i bordet enn det en enslig spirrevipp fra Drammen kan klare? Dessuten trenger vel også det øvrige av Nedre Buskerud sine ombudsmenn for steds- og næringsutvikling, skole- og sykehjemsutbygging og andre viktige samfunnsspørsmål.

Om sunn skepsis stort sett er til stede der både eget kommunenavn og -senter står for fall, råder mer enn et snev av stormannsgalskap på steder som tar mål av seg til å bli enda mer av en verdens navle.

De skal jo bli så store og mektige, må vite, og Gud forby at de taper kappløpet mot andre! Derfor ser vi også over det ganske land en bisarr kamp om å tilegne seg flest mulig av sine mindre naboer. På Hamar hever urolige røster seg med krav om å erobre resten av Hedemarken slik at tyngdepunktet ikke flyttes til «fel side tå Mjøsa» dersom Gjøvik utvides med hele Toten!

Drammen er av dem som vist størst mangel på magemål i dette destruktive rotteracet, mens Lier ikke ønsker å stå på menyen tross advarslene om at de vil havne i klemme mellom kjemper på alle kanter. Er det ikke heller slik at de vil være blant de privilegert dersom de kan beholde råderetten over mye av eget lokalsamfunns skjebne?

Byer og regionsentrene er avhengig av livskraftige omland som igjen krever levende lokaldemokrati. I Sverige er utviklingstrekkene på grunn av det motsatte tydelige og skremmende nok. Etter sammenslåing oppnår nok de felles, det som lett kan oppfattes som styrkede, administrasjonssteder en viss vekst, men på bekostning av eks-kommunene. Denne svekkelsen fører i neste omgang til at det ikke er så mye å være sentrum for lenger, og nedgang rammer også der. Undertegnede er fra Trysil. Naboen heter Malung-Sælens kommune og består også av tidligere Lima og Transtrand. Malung som for oss var et velutviklet sted ved besøk for 40 år siden, ligner nå mer en spøkelsesby. Slike eksempler er det flust av i et land der det virker som om svartedauden har gått over «gläsbygden».

Om turen østover blir for traurig, dra heller til det ikke lenger så yndige Danmark! Reformen i 2007 har bare ført til at byråkratiet og de største byene har vokst.

Vår kommunalminister framhevet nylig Tromsø som et stjerneeksempel på blomstring og vekst etter ekspansjonen i 1964. Det gjelder imidlertid bare byen og da som følge av å være landsdelshovedstad, ikke for de innlemmede naboene som har opplevd stupende folketall, nedleggelser av samfunnsinstitusjoner og næringsliv med brukket rygg. Nedgangen i politisk engasjement og innflytelse har gått så langt at ytterdistriktene i dag står uten representasjon i bystyret.

Uansett størrelse har alle kommuner minst en skole og en eldreomsorg, mens mange eks-kommuner er fri for det og mere til. Kommunegrenser sikrer ikke bare lokal selvråderett, men står som et siste bolverk mot sentralisering.

Enten man er fra Hokksund, Mjøndalen eller Drammen, kan det være nyttig med et dypdykk i eksempler både her hjemmefra og fra våre naboland for å forstå eget beste. Det ville være for galt om mulig velmente intensjoner og feil oppskrift på vekst og velstand skulle føre oss dit ordtaket fra innledningen forespeiler.

Av Per Gunnar Stensvaag, bidragsyter i boka «Folkestyre eller elitestyre?» Saken sto på trykk i Drammens tidende 4. april.

2017-04-18T15:46:42+00:00 5. april 2016|