Kommandoliberalismen

Hvordan skal egentlig begrepet forståes på norsk?, spør Clemet. Jo, ved å se på den blinde flekken i nyliberale styringsreformer. Endelig debatteres nyliberalismen, skriver Simon Malkenes i Morgenbladet. 

Sist ut er Kristin Clemet, som i Morgenbladet 13. mai resirkulerer en Civita-artikkel fra 2008. Kanskje hun også er presset av det nyliberale produksjonsregimet for å rekke deadline? Vel, Clemet skriver at begrepet nyliberalisme er interessant fordi det stort sett bare brukes av de som er kritiske til det de mener er nyliberalistisk. Ofte brukes begrepet som et skjellsord.

Det stemmer ikke. Den nyliberale retorikken henter sin begrunnelse fra en sonderwegforståelse av den tyske statsdannelsen og fremveksten av det tredje riket. Den henter sin innflytelse fra gjennomslaget den fikk spesielt i verdensmaktene Storbritannia, USA (og delvis Kina) rundt 1980. Og den dominerer gjennom organisasjoner som WTO, IMF, EU og OECD.

I den grad begrepet gis et innhold, snakkes det ofte om demontering av velferdsstaten, om markedskreftenes frie spill og privatisering fortsetter Clemet. Nyliberalismen har dype historiske røtter sentrale historiske hendelser i forrige århundre og den forsøker å fremme løsninger som den mener skal hindre en gjentagelse av det tyske sivilisasjonssammenbruddet i det 20. århundre. I 1943 satt nemlig den nyliberale ideologen F. A. Hayek i England og var redd for etterkrigsplanene til vestmaktene: Vi risikerer å lide samme skjebne som Tyskland, hevdet han. Ifølge Hayek var det de engelske sosialistene, Labour og Beveridgeplanen som truet med å nazifisere England ved å bygge ut staten. Derfor var England i 1943, i følge Hayek, på veien til trelldom.

Sammen med blant andre Milton Friedman og Ludvig von Mises grunnla Hayek derfor Mont Pelerin Society (MPS) i 1947. MPS så fire kjennetegn som gjorde nazismen mulig: beskyttet økonomi, statssosialisme, planøkonomi og statsinngrep i økonomien. Kjennetegnene utgjorde en helhet i nazismen og fremveksten av et av elementene ville føre med seg de andre, mente én. Dette gjorde det mulig for MPS å identifisere den samme økonomisk-politiske fiende i så ulike politiske system som nazismen, det parlamentariske England, Sovjetunionen og New Deal i USA. Derfor ble også løsningen at en må skape en stat som står under markedets kontroll, ikke et marked om står under statens kontroll.

Mellom 1930 og 1950 vokste en kritikk av staten sin iboende og ukontrollerbare dynamikk frem, og MPS var helt sentral for den formen denne statskritikken får i siste halvdel av det tyvende århundre. Det derfor viktig å forstå at den indre fienden MPS fryktet, New Deal, ble spredd til Europa med Marshall-planen etter andre verdenskrig og at den tok form i fremveksten av de europeiske velferdsstatene.

I Norge tilsvarer Hayeks vei mot trelldom fremveksten av den sosialdemokratiske velferdsstaten. Det burde Clemet vite. Tankesmien Civita, som hun leder, har dype røtter i dette tankegodset. Civita er en etterkommer av MPS. Det går linjer fra MPS til fremveksten av tankesmier, som kopier av MPS, som søker politisk makt utenfor staten. Der utfører de sammen, og hver for seg, en permanent politisk kritikk av staten.

Staten er stadig mer til stede i våre liv skriver Clemet, og kaller dette den blinde flekken som preger mange av kritikerne av de nyliberale reformene. Statens rolle, og kritikken av den, er helt sentral i nyliberalismen. Veien fra trelldom til frihet er nært knyttet til forholdet mellom individ og stat. Den nyliberale forestillingen om at statlig detaljstyring er til hinder for individuell frihet, er av Michel Foucault omtalt som en statsfobi. Den er en skråplanargumentasjon som sier at det i staten bor en dynamikk som gjør at staten vil bli styrt av særinteresser og til slutt ende i tyranni, at staten vil vokse og til slutt ta over sivilsamfunnet og at ulike statsformer er greiner på det store statstreet og at det derfor er likegyldig hvilken type stat en har med å gjøre. Dette utgjør, ifølge Foucault, det store fantasme om den paranoide og altfortærende stat. For å hindre dette må en, i nyliberal tenking, fremelske det frie, individuelle entrepenørskapet med fritt marked og fri handel. Om nødvendig må dette innføres med makt. Derfor er appellen til nyliberalismen knyttet til en egen forståelse av lederskap og evnen lederen har til å føre samfunnet fra trelldom til frihet.

Et slikt lederetos finner en også hos filosof og rettsteoretiker Carl Schmitt. Schmitt var av Hayek omtalt som Det tredje rikets kronjurist og arbeidet hans innen politisk teori som det klokeste og mest lærde av alt. Hayek og andre sentrale nyliberale tenkere er influert av Schmitt og hans konfliktsøkende politiske filosofi knyttet til en autoritær form for liberalisme. Schmitt knytter etos til lederskap der det er lederen som avgjør unntaket. Det er lederen som avgjør om der er en krise, og det er han som avgjør hva som må gjøres for å overvinne den. Slik står han utenfor loven. Det gir lederen rett til å tvinge en inn på veien mot frihet når han selv mener en er på vei mot trelldom. Røttene Hayek sin tenking har hos Schmitt er kontroversielle, fordi synet på lederskap i Schmitts politiske teologi også var begrunnelsen for førerprinsippet i Det tredje riket.

Hvordan skal egentlig begrepet forståes på norsk?, spør Clemet. Jo, ved å se på den blinde flekken i nyliberale styringsreformer. For å unngå at staten blir et uttrykk for særinteresser, ville Hayek føre rettsstatsprinsipper inn i forholdet mellom en tilbyder og en kunde, også i statlige oppgaver som for eksempel skole. Derfor har en i Norge organisert skolen slik at eleven får juridiske rettigheter som skoler blir ansvarlige for å oppfylle. For det er den nyliberale statens rolle å lage det juridiske og økonomiske rammeverket som den spontane orden skal eksistere innenfor. Resten tar markedet seg av.

Men friheten og rettene støter stadig borti hverandre. Konsekvensen er en evig økning i gnissninger, konflikter og uenigheter som blir løst med et enda mer detaljert lov- og regelverk. Tilsynet og kontrollen av dette lovverket som regulerer forholdet mellom for eksempel lærer og elev har skapt en kommandoliberalisme i en stadig svulmende revisorstat. Den kveler sektorene, skaper byråkrati og ineffektivitet og den har formet en lederkult som truer grunnleggende demokratiske retter for ansatte i offentlig sektor. Slik bor det trelldom i den nyliberale friheten, også i Norge.

Simon Malkenes er lektor og forfatter av Bak fasaden i Osloskolen. Innlegget sto på trykk i Morgenbladet 20. mai 2016.

2017-04-18T15:46:41+00:00 20. mai 2016|