Kina - globus– For mellom 300 og 400 år siden gikk Europa forbi Kina som økonomisk stormakt. Nå kan kontinentene nok en gang bytte plass på seierspallen, sier Erik S. Reinert til nettstedet N24.

– Vesten spekulerer på når oppgangen kommer, men nå holder imidlertid Kina på å ta et kvantesprang og kan utkonkurrere alle.

Erik Reinert er bekymret på Europas vegne, hvor mange land sliter med høy arbeidsledighet, krympende etterspørsel og stor gjeld.

– Dette er ikke bare en krise, men kanskje også begynnelsen på Europas fall, sier Reinert til Nettavisen NA24.

– Spørsmålet er om vi skal falle absolutt, som Venezia, eller bare relativt, slik Amsterdam gjorde det, etter sine respektive storhetstider, fortsetter han.

Reinert er professor i innovasjonspolitikk og økonomisk utvikling ved det teknologiske universitet i Tallinn, Estland.

Sammen med en kinesisk historiker arbeider Reinert med et prosjekt som ser på hvordan Europa nå synes å gjenta mange av de feilene Kina gjorde da de ble forbigått av Europa. Prosjektet er i sin begynnelse, og har fått tilsagn om støtte – foreløpig ikke skriftlig bekreftet – fra et av EUs forskningssentre.

Mens Europa sliter med lav etterspørsel og lønnsstagnasjon, vokser Kinas økonomi fram på tross av – eller nettopp på grunn av – en veldig høy lønnsvekst, ifølge Reinert.

– Kina har høy lønnsvekst samtidig som økonomien vokser bra. Det gir kjempeinsentiver for bedrifter til å øke satsingen på innovasjon, mekanisering og ny teknologier, sier han.

Han trekker fram at i perioder hvor lønningene eksploderer, blir kapitalkostnadene relativt lavere. Stigende lønninger, kombinert med lave kapitalkostnader, er det som har drevet Vestens økonomiske vekst siden 1900.

– Jeg drev en fabrikk i Italia på 1970-tallet. Da ble lønningene justert med inflasjonen som da var 12 prosent, mens jeg kunne låne penger til 8 prosent. Da må jeg som bedriftsleder investere massivt i maskiner, og jeg doblet produksjonen med samme antall mennesker, sier Reinert.

Frem til 1991 drev Reinert tre fabrikker som produserte fargekart for maling- og bilindustrien. En i Italia, en i Finland og en i Norge. Selskapet het den gangen Mathewson-selig, men har endret navn siden.

– Det var en utilsiktet bivirkning av Marxismen, kan du si, en meget utilsiktet bivirkning, fortsetter han. Men i denne vekselvirkningen mellom høyere lønninger som gjør ny teknologi lønnsom samtidig som det skapes ny etterspørsel ligger nøkkelen til velstand, sier Reinert.

Lav lønnsvekst, og stedvis fallende lønninger er noe Europa har slitt med helt siden muren falt i 1989, og spesielt siden EUs utvidelse østover i 2004. Dette betyr strekt reduserte insentiver til investeringer i nye teknologier. For å illustrere hva han mener trekker han fram to typer bønder.

– De som investerer i maskiner og nytt utstyr og de som isteden investerer i brakker, for å importere billig arbeidskraft fra tidligere Øst-Europa. De siste skaper veldig lite, sier Reinert. Vi kan oppleve noe lignende også i andre næringer.

– Dette er med på å drive ned Europa, at lønningene er blitt så lave, at den teknologiske utviklingen faller akterut i forhold til for eksempel Kina og noen andre land i Asia, sier Reinert.

Professoren mener at måten man kommer seg ut av finanskrisen på her i Europa er helt feil.

– Kapitalistene synes å ha erklært konsumentene krig, «Bare vi blir kvitt litt etterspørsel, går dette bra», later man til å tro, sier Reinert.

Han deler kapitalistene i to: Bilgründer Henry Ford, og de andre.

– En klar dag i 1914 doblet Henry Ford arbeidernes lønn i Detroit. De gikk fra å ha 2,5 dollar dagen til 5 dollar. Så sier han: «Jeg produserer nå så mange biler at jeg trenger mange kunder, og jeg trenger at arbeiderne mine har rå til å kjøpe bilene mine. Derfor dobler jeg lønningene», sier Reinert.

– Det som nå skjer i Europa er egentlig det motsatte av Henry Fords logikk. Kapitalismen er avhengig av etterspørsel, og det som nå skjer, og som det kjøres hardt på fra høyresiden og «The Tea Party Movement» i USA og Civita her i Norge er å senke lønninger og dermed etterspørselen, fortsetter han. Dette graver oss bare ned i økende underforbruk og minkende insentiver for innovasjon. Altså det stikk motsatte av det som nå skjer i Kina.

Han viser til den amerikanske forfatteren Upton Sinclair.

– Mannen i gata kan nok se dette, mens de fleste bankøkonomene ser det ikke. Upton Sinclair forklarte dette utmerket i 1935 da han skrev: «Det er vanskelig å få en mann til å forstå noe, når hans lønn er avhengig av at han ikke forstår det!», sier Reinert.

– Der er vi nå.

Et av hovedproblemene i økonomifaget er at de fleste samfunnsøkonomer ser verden gjennom de samme modellene, som a) ikke skiller finansøkonomien tydelig nok fra realøkonomien og b) ikke tar det bokføringsperspektivet som er nødvendig for å forstå hvorfor vi drukner i gjeld, ifølge Reinert.

– Den som best forklarer dagens krise var den amerikanske økonomen Hyman Minsky, kriseteoretikeren som døde i 1996, rett før Asia-krisen, sier Reinert.

– Han så på krisen fra innsiden av en bank. . Minsky så på hvordan det bankene skaper som aktiva i sine egne balanser oppstår, som gjeld i realøkonomien. Når bankene «trykker» penger, trykker de egentlig gjeld. Grunnproblemet er at bankenes kapasitet til å skape penger langt overstiger realøkonomiens evne til å investere disse pengene på en profitabel måte. Dette skaper bobler. Hvis man så «redder» bankene på bekostning av realøkonomien, graver man seg dypere og dypere ned i krisen. Banker må få gå konkurs!

Økonomi trenger ikke å være så vanskelig, mye bunner rett og slett i erfaringsbasert fornuft. Som den norsk-amerikanske økonomen Thorstein Veblen sa det, risikerer man at det formelle økonomifaget «forurenser» instinktene. For å vinne priser, må man tenke komplisert.

– Hvis du skal frakte en kanin ifra Trondheim til Oslo og du setter den i et bur i en bil og kjører den, får du ikke Nobelprisen. Men konstruere du en rakett som går inn i en ballistisk bane fra Trondheim og som lander i Oslo, får du Nobelprisen, men kaninen dør, sier han med et smil.

For rundt 300 år siden var Kina rikere enn Europa. Så rundt 1700-tallet skjedde det noe.

– I Kina var det ett meget velorganisert rike med keiseren på toppen, omgitt av byråkrater som alle hadde vært gjennom den samme utdannelsen og den samme standardiserte eksamen. Det fantes ikke mangfold i teorier og tilnærmelser. Keiseren samlet inn alle bøker som kom ut i Kina, men han brant de som ikke falt i hans smak. Mangfoldet ble systematisk drept, sier Reinert.

– Suksessen til Europa var det motsatte, et stort mangfold. En myriade av småstater – midt på 1600-tallet var det over 400 av dem bare i Tyskland – konkurrerte i krig, konkurrerte i luksus og om å ha de beste akademikerne. Det var ikke lenger helgener som ga nasjoner prestisje, det var «filosofene». Dette var Europa på 1700-tallet, sier han videre.

De mange småstatene gjorde at hvis du hadde en idé som din fyrste ikke likte, kunne du flytte.

Han trekker fram den tyske filosofen Christian Wolff som i 1723 – fordi han roste kinesisk kultur – ble anklaget for å være ateist og fikk 48 timer på seg til å forlate Universitetet i Halle, og landet.

– Da dro han stille og rolig til Universitetet i Marburg noen timer unna, hvor han ble mottatt som en helt, sier Reinert.

– Europa ekspanderte på dette mangfoldet, mens Kina kollapset på enfoldet.

Nå er vi i ferd med å reversere dette, hvor det er et gryende mangfold i Kina, mens Europa kveles av standardisering og enfoldet.

– Vi tror Kina er som en sånn gammel sovjetstat, men det er det ikke. Det er stort mangfold i Kina, det er regioner og kommuner, det er mange små og store selskaper med ulike typer eiere, et voldsomt mangfold, sier professoren.

– Mens man i Europa ofte har rammeprogram for forskning hvor prosjekter må tilpasses banale overskrifter. Slikt hindrer mangfold av innfallsvinkler. . Du skal samarbeide med europeiske forskere, selv om verdens beste forsker innen et område befinner seg i Australia. De beste forskningsinstituttene i Europa, som Fraunhofer-Instituttet i Tyskland, arbeider ikke slik. EU skaper en slags organisert intellektuell innavl, sier Reinert.

Han er meget bekymret over Euroen, som er i ferd med å ødelegge Europa fra periferien og stadig nærmere sentrum. Hadde Hellas, Spania og Italia hatt sin egen valuta, ville ikke finanskrisen ha slått så hardt. Han viser til Polen som et eksempel på et land som har klart seg bra, takket være en fleksibel valuta.

– Du tror at det er mulig at flere land som Italia og Spania melder seg ut av Euroen?

– Jeg tror det er en reel mulighet. Problemet er, hvis de gjør det for sent, slik det nå er i Latvia og Hellas, hvor det ikke lenger er så mye nasjonal produksjon å redde. Men i Italia og Spania er det fortsatt muligheter, sier Reinert.

– Euroen er blitt som gullstandarden i Europa på 30-tallet: en rigid institusjon som bare gjør krisen dypere, sier Reinert.

Av Ole Eikeland, publisert på N24 12. januar 2014
2017-04-18T15:46:50+00:00 15. januar 2014|