Foto: Heiko Junge/NTB Scanpix

Foto: Heiko Junge/NTB Scanpix

Wegard Harsvik skriver om høyresidens kurs i arbeidslivspolitikken. 

Å ønske «god jul og godt nyttår» er et munnhell som gjerne brukes om formuleringer i politikken som er så valne og intetsigende at de kan bety nærmest hva som helst.

I høyrepartienes forslag til program for neste stortingsperiode er det denne tilnærmingen man har valgt i arbeidslivspolitikken. Høyre skriver om arbeidsmiljøloven at «et trygt arbeidsliv må tilpasse seg endringer i jobbmønstre og familieliv. Høyre vil ha en moderne, trygg og fleksibel arbeidsmiljølov». Det er nesten ordrett det samme som overskriften på pressemeldingen fra daværende arbeidsminister Robert Eriksson, da svekkelsene i arbeidsmiljøloven ble lagt fram sommeren 2014: «Et trygt, fleksibelt og familievennlig arbeidsliv». Det er ingen som kan si seg uenig i disse honnørordene. Det er nok derfor Fremskrittspartiet gjenbruker Erikssons formulering ordrett i sitt programutkast.

I søketjenesten Atekst kan man tydelig se hvordan høyresidens nyord har inntatt debatten om for eksempel arbeidsmiljøloven. Ord som «oppmyking» og «myke opp» om endringer i arbeidsmiljøloven ble brukt i norske medier mindre enn ti ganger mellom 2006 og 2011. Fra og med lokalvalgåret i 2011 og til stortingsvedtaket i 2015 økte det til over 200. Den tendensen finner vi også i bruken av en mer «fleksibel» (fra et titalls ganger til over 400) og en mer «moderne» (fra cirka 30 til nærmere 300) arbeidsmiljølov.

Blåkopi viser hvordan Høyre kopierer svenske Moderaterna

Foran valget i 2013 var det mye oppmerksomhet rundt Høyres såkalte kursomlegging i arbeidslivspolitikken. Man skulle sågar bli «det nye arbeidspartiet». Sykelønna skulle ligge fast, og skattefradraget for fagforeningskontingenten skulle videreføres som før. I dag vet vi at de løp fra disse løftene. Regjeringen forsøkte rett og slett å fjerne hele retten til sykepenger for titusenvis av arbeidstakere. Og skattefradraget for fagforeningskontingent blir stadig mindre verdt når beløpet ikke justeres med pris- og lønnsvekst. En framskrivning viser at fradragsandelen for en gjennomsnittlig industriarbeider vil reduseres fra dagens 48 prosent til 34 prosent i løpet av en tiårsperiode.

Midlertidige ansettelser skulle riktignok bli lettere å gjøre – men bare ved kortvarige behov i bedriftene. Der ble det i stedet i praksis frislipp for midlertidighet, og kritikken har vært sterk. Det har sikkert vært ubehagelig, og siden leder av programkomiteen denne gangen er samme mann som frontet det som viste seg å være løftebrudd forrige gang, har man valgt en annen tilnærming. Men ikke ved å fortelle hva man faktisk har tenkt å gjøre, og ta debatten i åpent lende.

I stedet lyder budskapet nærmest «stol på oss», når både Høyre og Fremskrittspartiet løfter frem at faste ansettelser fortsatt skal være «hovedregelen i norsk arbeidsliv». Det er et valgløfte som er oppfylt dersom andelen midlertidige ikke overstiger 50 prosent. Det er å legge listen så lavt at den er umulig å rive.

Det er nemlig liten grunn til å stole på Høyre og Fremskrittspartiet i kampen for faste ansettelser. Det er bare å se på resultatene av den svekkelsen som ble vedtatt i fjor og som har virket et drøyt år. Antall midlertidig ansatte har økt betraktelig i 2016, ifølge Statistisk sentralbyrå. I fjor var i underkant av åtte prosent av arbeidstakerne i Norge midlertidig ansatt. I andre kvartal i år hadde andelen steget til 8,8 prosent. Dette er andre kvartal på rad med økning i antall midlertidig ansatte – etter at nivået holdt seg jevnt de fire siste årene. Og utviklingen er spesielt bekymringsfull fordi sysselsettingsgraden samtidig går ned.

Høyrepartiene snakker om en såkalt «springbretteffekt», at flere midlertidige jobber skal sprette arbeidsløse inn i faste jobber på sikt. Noe slikt finnes det ikke tegn til i arbeidsmarkedet. Det er heller ikke uventet. Bruk av midlertidighet var lenge anbefalt av OECD, og har vært prøvd ut i en lang rekke land. OECD har nå gått bort fra disse tilrådingene, ganske enkelt fordi de ikke virker.

Det viser seg at en svekkelse av retten til fast ansettelse ikke gir flere jobber – bare mer midlertidighet og utrygghet. Det finnes så mye dokumentasjon på hva mer midlertidighet gjør med arbeidsmarkedet i et land, at det er svært vanskelig å tro at ikke Høyre og Fremskrittspartiet godt vet hva konsekvensene blir. For en ting er fromme julehilsener. Noe annet er hva som kommer fram når pakkene åpnes.

Innlegget ble publisert i Klassekampen 4. oktober 2016.

2017-04-18T15:46:41+00:00 13. oktober 2016|