Illustrasjon: Knut Løvås

– Skal Vesten komme seg ut av krisen, må de fattigste få bedre kjøpekraft, skriver Erik S. Reinert i Klassekampen. 

Selv om de to nyhetene tilsynelatende ikke hang sammen, fikk kombinasjonen av statsbudsjettet og opplysningen om synkende industriproduksjon i Tyskland meg til å tenke på den franske økonomen Nicolas Oresme.

Hans viktige verk om penger og pengenes opprinnelse kom i det herrens år 1355. I en tid der penger var det samme som edle metaller, var Oresme bekymret over at så mye av metallene ikke var i sirkulasjon som betalingsmidler. De var hamstret på kistebunnen eller ble brukt til smykker.

Som et historisk eksempel på klarsyn trekker Oresme frem Theodoric, konge av Italia fra år 494 til 526, som beordret at alt gull og sølv som etter tidligere hedenske skikker lå i graver og mausoleer skulle fjernes og slås til mynt for offentlig bruk. Oresme siterer Theodoric slik: «Det er en forbrytelse å la det som kan holde de levende i live ligge gjemt og råtne blant de døde og unyttige.»

En vesentlig forutsetning for kapitalismen er at man holder forbruket oppe, at man unngår hamstring. Den engelske økonomen John A. Hobson (1858–1940) presenterte en moderne versjon av Oresme. Hobson hevdet at med ujevn fordeling av formue og kjøpekraft vil normale husholdninger ikke ha penger til å kjøpe det de produserer som arbeidere. Periodisk vil samfunnet ha for mye kapital, og resultatet vil bli økonomisk kollaps forårsaket av underforbruk og oversparing (avhengig av hvilken side man ser problemet fra).

Ideologien bak årets statsbudsjett synes bevisst å ville ta oss dit Oresme og Hobson advarer oss mot å gå. Begrunnelsen for en ny økonomisk forfordeling er tynn. Det ser ut som om man kutter syketrygd for 80.000 av de dårligere stilte for å finansiere skattekutt for de rikeste. Regjeringen presenterer en lett nedtonet versjon av dagens republikanske mantra i USA: alle rike er «jobbskapermaskiner». Man behøver bare dytte inn kapital som på en jukeboks, så kommer arbeidsplassene ut i den andre enden.

Det er ikke vanskelig å produsere det stikk motsatte argumentet av det regjeringen nå bruker. I det som var USAs kanskje beste vekstperiode – på 1950- og tidlig 1960-tall – var marginalskatten på inntekt rundt 90 prosent. Siden så høy skatt ga så bra resultater kan det postuleres at velstående mennesker har det som på fagsproget heter en bakoverbøyd tilbudskurve på arbeid. Jo høyere betaling de får per tidsenhet, desto mindre arbeider de. De dårlige tidene i USA i dag kan dermed forklares med at de rike skattlegges altfor lite. De jobber bare med kapitalen sin til de har oppnådd en viss levestandard, så gidder de ikke mer og lar kapitalen ligge død og hamstret. For å få dem til å satse penger på nyskapning, må de rike beskattes mer.

Teorien presentert i forrige avsnitt er en like stor skivebom som den banale ideologien regjeringen har pådyttet oss den siste tiden. Verden er rett og slett ikke så enkel. En bedre teori kan bygges på den konservative østerrikske økonomen Joseph Schumpeter som var av samme oppfatning som Karl Marx og gamle kong Theodoric: i seg selv er kapital steril. Kapital kan brukes til tre ulike formål: 1. til å hamstre og drive opp prisen på noe som allerede eksisterer (metaller, eiendom, aksjer, valuta), 2. til å produsere noe nytt, og 3. til forbruk.

Så lenge så mye likviditet i dag brukes til spekulasjoner i valuta, eiendom, og aksjer – altså punkt 1 – vil Europas sentralbanker og det norske statsbudsjettet lett bare forverre krisen. Sammen med «austerity», innstramning i etterspørselen fra folk flest, skaper Vesten nettopp de mekanismene som historien advarer oss mot.

Formuesskatten byr særlig på problemer i høyteknologiaktiviteter der nye firmaer ofte får en svært høy papirverdi lenge før de får en positiv kontantstrøm. Dette gir eierne sterke insentiver til å flytte ut nettopp slike bedrifter Norge trenger mest, eller selge seg ut for tidlig, fordi de ikke har kontanter til å betale formuesskatt. De har bare en papirformue. Dette kunne regjeringen grepet fatt igjennom særordninger for produksjonskapitalen istedenfor å glorifisere rikinger generelt, uansett hva disse måtte hamstre eller spekulere i.

De ultimate «jobb-skaperne» er konsumentene, ikke kapitalistene. Skal Vesten ut av krisen, er det de som forbruker den høyeste andelen av sin inntekt, det vil si de fattigste, som bør tilgodeses med kjøpekraft.

Som Francis Bacon uttrykte det i 1625, med en metafor fra landbruket: Penger er som møkk, de gjør ikke nytte for seg hvis de ikke spres.

Av Erik S. Reinert, trykt i Klassekampen 15. oktober 2014

2017-04-18T15:46:49+00:00 5. november 2014|