Illustrasjon: Knut Løvås

Illustrasjon: Knut Løvås

– Regjeringens landbrukspolitikk passer for et samfunn med større klasseskiller, skriver Bent Sofus Tranøy i Klassekampen.

Det var et selskap med velstående 40-somethings på Oslo Vest for noen uker siden. Verten – en snill og hyggelig fyr – serverte langstekt økologisk grisenakke fra en gourmetbutikk på Frogner.

Landbruksoppgjøret var på dagsorden, og verten viste seg å ligge omtrent på linje med Trygve Hegnar: Maten i Norge er for dyr, ineffektivt produsert og Sylvi Listhaug fortjener honnør for grepene hun vil ta.

Men ligger det ikke en selvmotsigelse her? Disse folka etterspør kortreist, gjerne økologisk mat, produsert på bruk som ikke bruker industrielle metoder. Det siste de vil ha er sammenstuede, torturerte kyllinger som når slaktevekt på 30 dager, eller dansk svin der multiresistente bakterier florerer og utgjør en reell helserisiko for forbrukeren.

Hvordan oppstår slike selvmotsigelser? Det ovennevnte tilfellet er ikke en parallell til mitt eget og mange andres problematiske forhold til klimaendring. Skal vi forklare klimaparadokset må vi se på personlige kostnader, latskap, higen etter komfort, mangel på grønn infrastruktur og den menneskelige psyke: Vår kortsiktighet og vår formidable evne til å ignorere kunnskap i det daglige.

Slik er det ikke med matparadokset. Mannen frykter ikke personlige kostnader. Han kjøper dyr, kortreist mat i butikken, og oppsøker gårder der de tenker kvalitet framfor pris. I klimasaken henger praksisen min langt bak mine meninger, her er det omvendt. Hvordan kan praksisen løpe fra ideene hans – uten at han merker det selv?

Hvorfor ser han ikke at den norske modellen med (fortsatt relativt) mange små bruk over hele landet med muligheter for å ta i bruk lokale beiteressurser faktisk er nærmere den ideen han i praksis støtter gjennom sitt kjøpemønster? Listhaug derimot, vil premiere og stimulere de virkelig store brukene. Mine bekjente på Oslo Vest tror vel ikke at store industrielle bruk som skal konkurrere med importert mat på pris vil bruke mindre antibiotika og kraftfor og samtidig gi mer «autentisk» mat, slik de selv liker å spise?

Jeg tror forklaringen må søkes i det store historiske bildet: Etter mellomkrigskrisen og andre verdenskrig ble stort sett hele økonomien reorganisert i den rike verden, og to sektorer fikk ekstra tunge reguleringer: finans og landbruk. Finans fordi den ble oppfattet som en hovedårsak til krise, krakk og vedvarende elendighet, jordbruk fordi sektoren i kraft av sin egen dynamikk der prisfall gjerne kompenseres med mer produksjon, er spesielt sårbar for generell ustabilitet. 1930-tallets erfaring med tvangsauksjoner og sosial uro var sterke minner. Samtidig var det et mål å sikre fattige ofre for depresjonen i byene nok og riktig ernæring. Det var mange underernærte i Norge på 1930-tallet.

Det begynte forsiktig med kriseforliket i 1935, og i etterkrigstiden fikk norsk landbruk helt nye rammer. En kombinasjon av subsidier, produksjonskvoter, importvern, og markedsregulerende samvirker med plikt til å kjøpe opp kvotene til en på forhånd gitt pris ga bøndene stabile, om ikke særlig fete betingelser.

Finans er for lengst blitt liberalisert, med katastrofale om enn forutsigbare konsekvenser for dem som kan litt om økonomisk historie. Ikke bare finans, men hele økonomien, faktisk, er liberalisert og restrukturert med større enheter og sterkere innslag av marked.

Utenom landbruket. Det står igjen som et symbol på gårsdagens økonomiske politikk og inspirerer enkelte – som for eksempel Listhaug – til med vilje å snuble i begrepene og beskrive det norske korporative landbruksregimet – som vitterlig er basert på selveiende bønder – som «kommunistisk».

Det er en potent miks, dette, liberalisert finans og liberalisert landbruk. Vi kan se for oss følgende scenario: Politikken legges om i retning av stadig større bruk som trenger større lån for å investere i industriell stordrift. Deretter får den enkelte bonde (gjelds)problemer. Én løsning er å oppheve odelsretten for slik å skape et virkelig marked for landbruksjord. Så overtar oppkjøpsfond og globale selskaper den delen av norsk landbruk som egner seg for stordrift. Resten råtner på rot eller overlever med nisjestrategier – hvis de store dagligvarekjedene og logistikkmaskinene deres vil ta inn produktene deres.

Selvforsyningsgraden går ned og industrialiseringsgraden går opp. Småkapitalen (Listhaugs «kommunister») blir borte og storkapitalen overtar. Dårlig mat blir billigere og sunn mat dyrere.

I og for seg et system tilpasset et samfunn med stadig skarpere klasseskiller. Kanskje det ikke er noe paradoks her likevel?

Av Bent Sofus Tranøy, trykt i Klassekampen 7. juni 2014. Illustrasjon: Knut Løvås

2017-04-18T15:46:49+00:00 10. juni 2014|