Skjermbilde 2014-03-23 kl. 13.00.32

Sveitserne gjør rett i å beskytte sine melkeprodusenter, likesom både EU og USA ganske massivt subsidierer og beskytter sin landbrukssektor. Til gjengjeld bør fattige land få lov å bygge opp en industrisektor, skriver Erik Reinert i Klassekampen.

«Skal du til Zimbabwe, må du huske på imperie-faktoren», sa en afrikansk venn av meg før jeg nylig dro på rundreise for å bese landets produksjonsliv. Han hadde rett. Skal man forstå dette landet og dets politikk, må man innse at de som sto opp mot de europeiske imperier nyter respekt i Afrika.

Dette ligger det ikke lett i europeisk natur å forstå. Et viktig element i imperie-faktoren lå i at Afrika var et sted råvarer skulle hentes, og den politiske og økonomiske strukturen ble deretter. Zimbabwe – den gang under navnet Rhodesia – fikk en utypisk historie fordi landet utviklet en svært stor industrisektor til Afrika å være. På samme måte som Kontinentalblokaden under Napoleonskrigene ga støtet til USAs industrialisering – importen falt med rundt 80 prosent – førte boikotten mot apartheidregimet i Rhodesia også til at industrien styrket seg. Noen år utgjorde industrien i dette fruktbare jordbrukslandet over 30 prosent av bruttonasjonalproduktet. Borgerkrig, uheldig politikk og internasjonale boikotter førte til at Zimbabwe lenge hadde en svært synlig økonomisk krise, preget av en hyperinflasjon blant de verste verden noen gang har sett, og også varemangel i butikkene. Da landet ga opp sin egen valuta i 2009, ble den amerikanske dollaren i praksis landets valuta. Krisen syntes da å være over – butikkene ble igjen fulle av varer.

Dollaren har nå imidlertid ført til en usynlig krise. Den har steget i verdi med over 50 prosent i forhold til valutaen i nabolandet Sør-Afrika, noe som gjør at Zimbabwes næringsliv vanskelig kan konkurrere. Et resultat av dette er at statens inntekter faller og smugling fra nabolandene øker i omfang. Av de bedriftene jeg besøkte i en intens uke i Zimbabwe, var det bare én som ikke var bekymret over smugling. Det var fabrikken som produserte iskrem. Man smugler ikke iskrem i tropene. Zimbabwe befinner seg nå i en situasjon som likner den Argentina sist hadde på 1990-tallet: En låst valutakurs gjør at landets produksjonsliv dør ut mens staten slipper opp for penger. I en slik situasjon skulle man tro at internasjonale organisasjoner ville tre støttende til for å prøve å redde landets produksjonsliv. Men dessverre er det ikke slik. Møtet med Verdensbankens representant i Zimbabwe var i så måte relativt forutsigelig.

Hun hadde den forakt for fattige lands «ineffektive» industri som man er vant til fra den kanten, fra Latin-Amerika sist på 1970-tallet til Russland i dag. Det er vanskelig å få gjennomslag for argumentet om at når lønningene er lave og kapitalkostnadene høye – i Zimbabwe er lån knapt tilgjengelige med en rentefot i dollar på rundt 20 prosent – vil industrien nødvendigvis være mer arbeidsintensiv og mindre kapitalintensiv enn man er vant til i rike land med en annen kostnadsstruktur. Dette negative synet på industri – «la den dø ut» – vedvarer til tross for at Verdensbankens tidligere sjeføkonom Justin Lin i sin bok «New Structural Economics» fra 2012 sier det samme som jeg har hevdet i mange tiår: «Med unntak av noen få oljeeksporterende land, har intet land blitt rikt uten først å industrialisere.» Man spør seg hvorfor denne helt vesentlige innsikten ikke når fram til Verdensbankens politikk? Verdensbankens lokale representant var sveitsisk, og jeg kunne ikke dy meg: Jeg sa at hvis hun ville legge ned

Zimbabwes «ineffektive» industri, ville jeg gå inn for å nedlegge de «ineffektive» sveitsiske melkebøndene. Tollen på melk inn i Sveits er tre sveitsiske franc, det vil si over 20 kroner, per liter, mens utsalgsprisen på melk samme sted ligger på rund 1,50 sveitsiske franc. Altså en ekstrem grad av proteksjonisme. Men det resonnementet var det umulig å få henne med på. Til å finne sted på diplomatisk grunn, ble vår meningsutveksling intens. Jeg synes sveitserne gjør rett i å beskytte sine melkeprodusenter, likesom både EU og USA ganske massivt subsidierer og beskytter sin landbrukssektor. Til gjengjeld bør fattige land få lov å bygge opp en industrisektor. Som også Verdensbankens sjeføkonom slår fast, er det det eneste utenom olje som kan skape velstand. Problemet er at vår økonomiske verdensordning synes totalt fastlåst i det hyklerske prinsipp at rike land får beskytte de aktiviteter de ønsker å beskytte, mens vi samtidig forsøker å forhindre fattige land fra å beskytte noe som helst.

I så måte er «imperie-faktoren» fremdeles like levende.

2017-04-18T15:46:50+00:00 23. mars 2014|