– Virkeligheten har endret seg. Sentralbankens diktatur ligger likevel fast, skriver Bent Sofus Tranøy i Klassekampen.
Helt siden Asia-krisen i 1997 og Dot-com-fiaskoen i 2001 har verdensøkonomien snublet fra boble til boble. De siste årene har vi hatt subprime-krisen i USA, som slo inn i Euro-krisen av 2009, og nå debatten om «secular stagnation».
Det siste som betyr noe sånt som varig stagnasjon, representerer et slags comeback for keynesianske bekymringer om at etterspørselen i verdensøkonomien er for lav til å få fart på veksten. Ifølge denne tesen, kan selv ikke permanent doping av økonomien i form av ekstremt lave renter eller støttekjøp av finansfolkets verdipapirer, på nytale omtalt som «quantitative easing», bringe oss tilbake til de første etterkrigstiårenes mer robuste vekstbaner.
Et så dystert bilde gir gode grunner til å stille noen kritiske spørsmål til styringssystemet i den økonomiske politikken. Det kanskje viktigste kjennetegnet ved de regimene som tok form gjennom 1990-tallet i Europa, og her i Norge, var den framskutte, sterke og uavhengige posisjonen sentralbankene dels fikk og dels tiltok seg.
Bakgrunnen var en bestemt problemforståelse. Etter 1970- og 80-tallets henholdsvis offentlige og private eksesser var det helt klart for alle de «voksne og ansvarlige» at inflasjon var og ble den økonomiske politikkens hovedutfordring. EU gikk i spissen. Europrosessen bar preg av en dyp beundring for vesttyske økonomiske prestasjoner med hensyn til inflasjon og eksport, men ikke den høye arbeidsledigheten, den ble skjøvet i bakgrunnen.
En uavhengig sentralbank kan modelleres inn i abstrakte resonnementer, men i praktisk politikk var hovedtanken enkel: Den skulle kunne disiplinere henholdsvis politikere og lønnstakere til å opptre ansvarlig. Idéen er at uavhengige sentralbanker gir oss en rasjonell form for selvbinding. Den skal stå mellom oss og fristelsen til å bevilge for mye til velferd eller for høye lønninger. Slik så det ut for mange av dem som hadde fulgt den økonomiske utviklingen på 70- og 80-tallet.
Hvordan ser det så nå? En viktig observasjon er at sentralbankene har vært trofaste mot sitt mandat. Mens sentralbanksjefene hadde, og på mange måter fortsatt har, blikket festet på en stadig mindre påfallende inflasjon, fikk vi en eksplosjonsartet utvikling i både ulikhet og finansiell risiko. Ulikhet blir betraktet som irrelevant av sentralbanksjefene (man skal ikke kødde med den fordelingen som skapes i markedet), mens den finansielle risikoen ble totalt misforstått.
Perioden fram til 2008 gikk under tilnavnet «the great moderation» (fordi GDP-veksten i USA var litt mindre variabel enn før), mens fallhøyden som ble bygd opp i det finansielle systemet, ble oppfattet som et avansert marked der risiko ble riktig priset og kjøpt av aktører som hadde rygg til å bære den. Understøttet av modeller som er så livsfjerne at vanlige folk uten økonomiutdanning sannsynligvis ikke ville trodd det, oppsto det en bred enighet om dette i sentralbankkretser.
En ting er unnlatelsessynder, teoretiske fantasier og grov faglig uaktsomhet, en annen og enda mer alvorlig sak er hvordan krisen har blitt håndtert, for ikke å si utnyttet, etter dens faktum. Her står den Europeiske sentralbanken (ECB) fram som en spydspiss og et skrekkens eksempel på hvor galt det kan gå. Et destillat av en pervers ideologi forkledd som faglig basert rasjonell selvbinding. I praksis gjør ECB torpedojobben for «troikaen» (IMF, EU-kommisjonen og dem selv), blant annet ved å true med å stenge det greske bankvesenet hvis ikke Syriza gikk med på alle krav.
Så vel Subprime som Eurokrisen oppsto i privat sektor, mens offentlig sektor har reddet bankenes skinn. Dette har sentralbankene og deres allierte snudd til et krav om kutt i velferd, privatisering alt mens man i den finansielle stabilitetens navn har gitt ytterligere subsidier til bankene. Systemet blir ikke mer solid, meningsfull reform av finanssektoren er skutt ut i det blå, til gjengjeld skal offentlig sektor krympes og beskyttelse av arbeidstakere svekkes. Lønnstakere sakker akterut verden over, og den samlede etterspørselen er veik, men verken ECB eller andre sentralbanker har tatt inn over seg at jo mer ulik fordelingen er, jo mindre robust blir etterspørselen.
Med ECB har forholdet mellom sentralbank og demokrati blitt snudd på hodet. En gang kjempet sentralbankene for å bli fri for politisk påvirkning. Ser vi på episoder med Italia og Hellas de siste årene, blir det åpenbart at ECB nå ser det som en del av sin jobb å påvirke den politiske situasjonen i land som våger å velge feil politikere.
Av Bent Sofus Tranøy, trykt i Klassekampen 31. oktober 2015.