Alexandra Kollontaj ble født i St. Petersburg i 1972, og døde i Moskva i 1952. Hun oppholdt seg i Norge i to perioder, 1915-17 og 1922-1930, avbrutt av et år i Mexico 1926-27.

Alexandra Kollontaj ble født i St. Petersburg i 1972, og døde i Moskva i 1952. Hun oppholdt seg i Norge i to perioder, 1915-17 og 1922-1930, avbrutt av et år i Mexico 1926-27.

Aleksandra Kollontaj var den ene av bare to sovjetiske ambassadører som skrev personlig dagbok på Josef Stalins tid. Tidligere utenrikssjef i Aftenposten og mangeårig korrespondent i Moskva, Wien og Berlin, har skrevet en reportasje om Kollontaj i Aftenposten Historie. 

Aleksandra Kollontaj var den ene av bare to sovjetiske ambassadører som skrev personlig dagbok på Josef Stalins tid. Risikoen for å bli «utrensket» på blodigste vis spøkte i bakgrunnen. Dagboknotatene som i høst er utgitt på norsk, gir hennes versjon av hvordan Norge håndterte forholdet til den unge Sovjet-staten, skriver Aasmund Willersrud i Aftenposten historie 1/2016.

Den andre diplomaten som åpent førte dagbok, alt i utgangspunktet betraktet som en borgerlig syssel av kommunistene, var Ivan Majskij, sendemann i London fra 1932 til 1943. Sovjetisk diplomati var en høyrisiko-bransje, spesielt i siste halvdel av 1930-årene, da Stalin innledet den store utrenskningsbølgen etter drapet på partisjefen i Leningrad, Sergej Kirov, i 1934. Ambassadør var et yrke med dødelig utgang, nesten uten unntak, skriver Robert Conquest i standardverket om utrenskningene, The Great Terror.

Kalt hjem og skutt

Titalls ambassadører og diplomater ble kalt hjem og skutt. Kollontaj og Majskij var to av få som overlevde, og ingen vet riktig hvorfor. Aleksandra Kollontaj hadde til og med vært gift med Pavel Dybenko, Stalins gamle kame­rat og leder i sentralkomiteen for Østersjøflåtens personell, en av de mange offiserene som gikk med i den store nedslaktingen av sovjetiske militære i 1938. Dybenkos tredje kone ble arrestert fordi hun var i familie med ham.

Stalins ambassadører ute i verden sto overfor den sta­dig vanskeligere oppgaven å representere et regime som hadde sluppet løs ter­roren mot sitt eget folk, samtidig som de måtte leve med frykten for at de selv skulle bli hentet, skriver den britiske historikeren Alastair Kocho-Williams. Selv utenriksministeren, Maksim Litvinov, sov fra 1937 med en revolver på nattbordet, i tilfelle det skulle ringe på og han måtte gjøre det slutt.

Aleksandra Kollontaj, som var ambassadør i Stockholm på denne tiden, valgte å forholde seg taus, men selv det var risikabelt. Etter den første skueprosessen i Moskva i 1936 skrev hun ikke i dagboken på ni måneder, og trakk seg mer tilbake i Stockholms diplomatiske miljø. Det var i grunnen noe av det samme sovjetregimet gjorde på den internasjonale scene.

Store demonstrasjoner preget den russiske hovedstaden våren 1917. Dette bildet er fra en markering 8. mars, der kvinner marsjerte med plakater som krevde fred og vern om soldatenes familier. Kollontaj var sentral i organiseringen av de første kvinnedagene i Russland og Norge.

Store demonstrasjoner preget den russiske hovedstaden våren 1917. Dette bildet er fra en markering 8. mars, der kvinner marsjerte med plakater som krevde fred og vern om soldatenes familier. Kollontaj var sentral i organiseringen av de første kvinnedagene i Russland og Norge.

Lykkeligere år i Norge

Aleksandra Kollontajs tidligere år som diplomat i Oslo var lysere, slik det fremgår av hen­nes diplomatiske nedtegnelser fra årene 1922 til 1930, som er bearbeidet og kommentert av historikerne Åsmund Egge, Sven Holtsmark og Aleksej Komarov og utgitt på Res Publica forlag. Men allerede den gang ulmet det. Vladimir Lenin døde i januar 1924, og Stalin konsoliderte sin makt raskt og brutalt.

I 1915 deltok Kollontaj på Arbeiderpartiets landsmøte i Trondheim, som representant for de russiske kommunistene. Her ble hun kjent med både Martin Tranmæl og Olav Scheflo, to personer på hver sin fløy i partiet.

7. november 1917 grep Lenins bolsjeviker makten i Russland, eksilet var over og Kollontaj dro hjem. Hun var en av de to fremste kvin­ner i den mannsdominerte sovjetiske toppledelsen etter revolusjonen, og agiterte for fri kjærlighet og kvinners seksuelle frigjø­ring. Dette var i strid med holdningen til den andre sterke kvinnen, Lenins enke Nadjezjda Krupskaja, som holdt monogamiet hellig.

Kollontaj ble folkekommissær, det vil si minister, for sosiale saker i den unge sovjet-regjeringen. Men hun engasjerte seg blant kommunistpartiets indre kritikere, Arbeider-opposisjonen, og ble i begynnelsen av 1920-årene føyset av gårde til den sovjetiske handelsrepresentasjonen i Norge som rådgiver. Dermed var hun ute av både maktsenteret og toppolitikken i Moskva. Imidlertid beholdt hun personlig kontakt med Stalin.

Var allerede kjendis

I Oslo begynte Aleksandra Kollontaj å skrive dagboksnotater regelmessig. De var åpenhjer­tige, iblandet lyriske skildringer av dagligli­vet i Norge, men til dels også kritiske til Kreml-ledelsens politikk, selv om hun ante risikoen. Hun skrev regelmessig til Stalin og holdt ham underrettet, muligens som en form for livsforsikring.

Kollontaj var kommet til Oslo med natt-toget fra Stockholm om morgenen den 14. oktober 1922. Konduktøren vekket henne med frokost allerede i Charlottenberg, og den norske tolleren kom inn i kupeen og hilste henne gledesstrålende velkommen tilbake, skriver hun.

Kollontaj var berømt som den første kvinnelige statsråd. Hun tok inn på fasjonable Holmenkollen Turisthotell, for en sovjetisk diplomat skulle bo standsmessig. Selv ble hun lyrisk over gjensynet med hovedstaden: «Så er jeg endelig tilbake på Holmenkollen, som jeg kjenner så godt. Den vidunderlige fjelluften, og der nede ser jeg Kristiania med de samme sterke lysene, og himmelen er full av stjerner.»

Kollontaj og Dybenko 1918

Kollontaj og Dybenko 1918

Stalin: – Ikke bland deg inn

Neste dag fikk hun ikke sove, og tok frem notatene fra samtalen med Stalin før avreisen. «Din hovedoppgave blir å hjelpe vår regjering til å oppnå de jure (lovfestet) aner­kjennelse, slik at det kan opprettes normale diplomatiske forbindelser mellom oss og Norge», hadde Stalin sagt. Han la til at Sovjet­unionen måtte lære seg å drive handel, og ba Kollontaj bruke alle sine kontakter, ikke minst innen Arbeiderpartiet. «La dem arbeide for oss, men ikke bland deg inn i kommunist­partiets anliggender!»

Kollontaj var kommet tilbake midt under den opprivende striden i Arbeiderpartiet, og det gikk som hun fryktet: Full splittelse og opprettelse av Norges Kommunistiske Parti i 1923.

Striden dreide seg om forholdet til den kommunistiske internasjonale Komintern, som var Moskvas instrument for å lede og kontrollere kommunistpartiene i andre land. De krevde at de norske sosialistene skulle underordne seg og ta «kommunistisk» inn i partinavnet. Flertallet i Arbeiderpartiet, anført av Martin Tranmæl, nektet, mens min­dretallet med Olav Scheflo i spissen var lydhøre.

Kollontaj hadde advart Komintern og bedt dem dempe kravene, men svaret ble i stedet et ultimatum. Dermed sprakk det norske Arbeiderpartiet på et ytterst ugunstig tidspunkt for Kollontajs fremste diplomatiske mål: Norsk anerkjennelse av sovjetstaten. Hun klandret åpenlyst Komintern.

Utfordret Moskvas linje

I Oslo utfordret Kollontaj på oppsiktsvekkende vis Moskvas politikk overfor den poli­tiske venstresiden i Norge ved å vise større tillit til lederskikkelser i Arbeiderpartiet enn til de sovjetiske disiplene i Norges Kommu­nistiske Parti (NKP), påpeker historikeren Ole Martin Rønning ved Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek. Antagelig hadde hun sym­pati med sider av Tranmæl-fløyens politikk, mens forholdet til NKP ikke var det aller beste.

Hun ble besatt av planen om å få Norge til å bli den første stat som anerkjente den sov­jetiske regjering, og ivret for at Moskva skul le bruke Svalbardtrakten av 1920 som pressmiddel. Kollontaj spilte personlig en avgjørende rolle i forhandlingene. «Den ende­lige løsningen, at Norges anerkjennelse av sovjetregjeringen de jure ble belønnet med sovjetregjeringens anerkjennelse av Norges overhøyhet på Svalbard, var et godt stykke på vei Kollontajs verk», skriver historikerne i boken. Norges anerkjennelse ble kunngjort 15. februar 1924, men både Storbritannia og Italia kom oss i forkjøpet. Det tok hun tungt.

Jubelen sto likevel i taket i den sovjetiske handelsrepresentasjon, der Kollontaj var sjef etter at forgjengeren, grinebiteren Jakov Surits, var forflyttet til Tyrkia. «Stemningen var så beruset at jeg ikke hus­ker hvordan vi havnet på den for meg ukjente og beskjedne restaurant Engelberts (trolig mener hun Engebret), spiste, holdt taler og drakk.»

Aleksandra Kollontaj ble regnet som en av tidens vakreste kvinner – her har kunstneren Mikhail Verbov fanget blikket hennes i august 1923.

Aleksandra Kollontaj ble regnet som en av tidens vakreste kvinner – her har kunstneren Mikhail Verbov fanget blikket hennes i august 1923.

Manglet hatt og kjole

Aleksandra Kollontaj ble dermed ambassa­dør, Sovjets første i Oslo. Hennes lett selvironiske beretning om audiensen hos kong Haakon 6. september, da hun skulle levere sine akkreditiver, er fornøyelig. Protokollsjefen ringte først sent lørdag ettermiddag og ba henne innfinne seg på Slottet mandag innen kl. u. Hun svarte at hun ikke kunne så tidlig: «Kjolen min er ikke ferdig, og jeg har ingen hatt.» Protokollen var nådeløs, audien­ser utsettes aldri. Dermed dro hun på byen, halvannen time før butikkene stengte, og fant en kåpe, selv om den var altfor dyr. Verre med kjolen: Robsahms atelier var stengt på søn­dag, men en elskverdig tilskjærerske forbarmet seg over henne, tok mål og lovte at kjolen skulle være ferdig mandag morgen klokken 9. Hattebutikken, derimot, var allerede lukket.

Men det gikk bra; mandag formiddag skred hun inn gjennom «Slottets enorme, strålende opplyste saler.» 1 motsetning til statsminister Nikita Khrusjtsjovs nedlatende skildring av det samme norske slottet og kongen 40 år senere er Kollontaj begeistret, ikke minst for Haakon 7. selv: «En høy, vakker mann i 40-årsalderen med et edelt ansikt.» De hadde en meningsfylt samtale.

Kritisk til det svenske kongehuset

Tonen var ganske annerledes idet hun seks år senere leverte sine akkreditiver på slottet i Stockholm. Hun var motvillig blitt beordret dit i 1930, og ble sittende helt til 1945. Også her var antrekket et tema: «jeg var meget forlegen over den slitte kattepelsen jeg kjøpte i Berlin for noen år siden», men kjendispressen skrev at det var kostbar chinchilla.

På vei inn til audiensen reflekterte hun over kongehuset: Sverige har et «landssviker-dynasti på tronen». Den første Bernadotte, Karl Johan, kalte hun en landsforræder som svek sin keiser og sitt franske hjemland.

Etterkommeren Gustav  5.  er «meget høy og mager, over 70, men ung i holdning». Samtalen ble «banal, bare høflighetsfraser». Kon­gens kontor var mørkt. «1 Norge er det lysere, muntrere, mer moderne.» Gustav 5. ga henne kompliment fordi hun var så god i norsk, men avsluttet med å uttrykke håp om at de kunne snakke sammen på svensk neste gang de møttes.

De norsk-sovjetiske forbindelsene var nokså konfliktfrie under Kollontajs ambassadørtid i Oslo. Notatene hennes viser at det handlet om mange av de samme temaene som det har gjort inntil i dag.

Svalbard-spørsmålet er nevnt, ellers var den diplomatiske hverdagen preget av spørsmål om fiske og selfangst-rettigheter, delelinjer og grenser til havs.

Den lidenskapelige, politisk revolusjonære Kollontaj, som ifølge eget utsagn pleide å begeistre massene, gikk lei av endeløse for­handlinger om sildepriser i Norge. «Jeg vil tilbake til arbeidermassene, jeg er lei av silde­grossister og direktører… jeg orker ikke se noen av dem…»

 

 Notatene som historisk kilde

Kollontajs originale manuskripter er ikke tilgjengelige i dag. Den norske utgaven er basert på en tekst som hun redigerte i ettertid og ga til Marx-Engels-Lenin-instituttet i Moskva.

– Mye ble forandret, og vi kan ikke stole på at faktiske forhold som beskrives, er korrekte eller oppriktige, understreker professor emeritus Åsmund Egge, en av de norske redaktørene.

Trolig er det også elementer av selvsensur i notatene, for hun regnet med at Stalin leste alt. Selvsensuren hennes var meget omfat­tende, fastslår seniorforsker Aleksej Komarov ved Det russiske vitenskapsakademis institutt for verdenshistorie i Moskva.

Av Aasmund Willersrud. Tidligere utenrikssjef i Aftenposten, mangeårig korrespondent i Moskva, Wien og Berlin. Publisert i Aftenposten historie 1/2016.

2017-04-18T15:46:41+00:00 12. mai 2016|