Cover - Blåkopi – Som i fotball er det ikke bestandig det mest finspillende laget som vinner i det politiske spillet, skriver Wegard Harsvik i Dagsavisen.

Vi har akkurat lagt bak oss et VM i fotball – «Det vakre spillet», som det også kalles. Som i fotball er det ikke bestandig det mest finspillende laget som vinner i det politiske spillet. Stjernespillere må være forberedt på taklinger med knottene først og spisse knær i ryggen. Internasjonalt er det særlig høyresiden som driver valgkamp der man går etter mannen og ikke ballen. I Norge har vi en høyreside som har vist stor evne til å lære av deres metoder. Vi har nylig fått en ny leder i Arbeiderpartiet som nyter stor tillit og samler mange velgere. Det er derfor grunn til å frykte at høyresiden fram mot valgene i 2015 og 2017 tar i bruk de spisse albuene og etterslengene.

Høyrepartier vil ofte helst ha valgkamp som handler om personer, deres egnethet og karakter, ikke politikk. Det styrker rett og slett deres sjanse til å vinne, det er høyresidens strateger ofte helt åpne om. Karl Rove, fra Høyres søsterparti Republikanerne, er av mange regnet som en av mestrene bak «negative campaining». Han har tidligere vært ansatt av det svenske høyre, og gjestet nylig sine venner i Civita i Norge. Rove er kjent som strategen som sikret George W. Bush‘s valgsuksesser. Under dekke av å drive meningsmålinger, fikk han spredt rykter om at Bush-motkandidaten ved guvernørvalget i Texas i 1994, demokraten Ann Richards, var lesbisk og «fylte administrasjonen med homoaktivister». Da demokratene ble klar over denne kampanjen – som hadde sterk effekt i sosialkonservative Texas for 20 år siden – var det for sent. Bush vant også over John McCain i primærvalgene i 2000, ved hjelp av en tilsvarende kampanje som antydet at McCain hadde en datter utenfor ekteskapet med en farget kvinne. I virkeligheten var jenta McCains adoptivdatter fra Bangladesh.

I vårt naboland Sverige tapte Sosialdemokratene valget i 2010. Mange pekte i ettertid på partiets upopulære statsministerkandidat Mona Sahlin som en av hovedårsakene. Forfatteren og politikeren Aron Etzler har i boka «Reinfeldteffekten» beskrevet hva som skjedde da det svenske Høyre lykkes i å gjøre valget til et spørsmål om Reinfeldt eller Sahlin, «et av de tydeligste personvalg i historien», som Moderatenes reklamebyrå oppsummerte det. Høyresiden, med støtte fra Sverigedemokratene, vant valget i 2010 – på tross av at det i politiske spørsmål hadde skjedd en tydelig venstredreining i befolkningen. Færre ville kutte i sosiale overføringer, færre ønsket seg mer markedsøkonomi og nesten 70 prosent ville ha mindre forskjeller.

Det viser at venstresiden kan vinne debatten om de politiske sakene, men likevel tape flertallet. Fordi høyresiden lykkes med å få valget til å handle om andre ting – personer og ikke politikk. Sahlin var ikke upopulær i utgangspunktet. Etter at hun ble valgt til partileder, skåret hun lenge høyere enn statsminister Reinfeldt. Men kombinasjonen av anonyme kampanjer og personangrep rammet henne hardt. Bare i noen få tilfeller greide man å avsløre at reklamebyråer, som hadde oppdrag fra høyresiden og politikere derfra, sto bak de profesjonelt utførte youtubeklippene og kjedebrevene. Når ledende politikere fra høyresiden etter hvert i åpent lede karakteriserte Sahlin som «toubleronepolitiker», var grunnlaget dermed allerede lagt. Lignende eksempler er mange. I Danmark pågår fortsatt etterspillet etter høyresidens svertekampanje mot Helle Thorning-Scmidt med beskyldninger om skattekutt og rykter om en ektemann som «egentlig» var homoseksuell. Toryene i Storbritannia og deres politiske allierte i pressen forbereder seg på parlamentsvalget i 2015 ved å snakke om at Labours leder Ed Milliband hadde en far som «hatet England», er «veik og rar» og ligner en figur i animasjonsserien «Wallace og Gromit».

En typisk misforståelse er at den negative kampanjen består av det vi lett kjenner igjen som grove overtramp. Men i virkeligheten, skriver journalisten David Mark i sin bok «Going dirty», skjer den ofte under overflaten, på arenaer der påstander ikke møtes på en kritisk måte. Internett og sosiale medier gjør dette enda lettere enn før. Det er ingen uavhengig faktagransking av det som deles mellom venner og kjente på Facebook. Det gjør det vanskelig for motstanderen å møte budskapet, eller endog vite hva som skjer. Om en negativ kampanje er vellykket, vil den ikke oppfattes som en slik i det hele tatt, men tvert imot blir «sannheten» og utgangspunktet for den politiske debatten. Mislykkede kampanjer slår tilbake på avsenderen, de vellykkede gjør at motstanderen framstår i det lys man ønsker. Forskjellen er ofte bare et spørsmål om tid. Jo lengre en negativ kampanje får virke i fred, jo større er sjansen for at den lykkes.

Det er en grunn til at fotballag driver med holding i trøya og usportslig uthaling av tid. Det handler om at man vil vinne kampen, selv om man må bruke kyniske metoder. På samme måte ønsker aktører i det politiske spillet å sikre seier med de midler som viser seg å virke. Karl Rove og hans likesinnede i USA og andre land bruker sine tjuvtriks fordi de oppnår resultater. Hans siste utspill er å forsiktig antyde at Hillary Clinton har en hjerneskade. I siste instans er det velgerne som er dommere, og avgjør hvilket lag som går av med seieren og hvor grensene for ufint spill skal trekkes. Men media spiller også en viktig rolle som meddommere som kan se og formidle det som skjer i skjul og bak dommerens rygg. Da gjelder det å ikke la seg lure av geberder og skuespill.

Meningsmålinger tyder foreløpig på at venstresiden i Norge har en suveren playmaker, sin Neymar, Messi eller Schweinsteiger om man vil, i Jonas Gahr Støre. Det er ingen grunn til å tro at høyresiden vil la ham ha ballen i fred, eller at man vil stole på egen finslepen teknikk for å stoppe ham. Vi vil i tida framover se en økning i angrep på hans person og karakter. Høyresiden vil forsøke å innta en kommentatorrolle, og beskrive politikken og venstresidens politikere i stedet for å debattere innholdet i løsningen. Venstresidens viktigste vei til valgseier er å holde fokus på politikken.

Av Wegard Harsvik, Publisert på Dagsavisens debattsider 15. august 2014.

2017-04-18T15:46:49+00:00 19. august 2014|