Erna Solberg

Erna Solberg

– Det er mange som sier de er skuffet og overrasket over Høyre for tiden,  skriver Wegard Harsvik i VG.

Særlig er man fortørnet over at Høyre har gitt innrømmelser som svekker kvinners rett til helsetjenester, deres yrkesdeltakelse, gir kristendommen mer rom på fellesarenaer som skolen – og har åpnet regjeringen for statsråder som er kritiske til homofiles rettigheter.

Før valget var det et annet Høyre som presenterte seg. Mer slik Stefan Heggelund framstår i VG 03.02. Ulike samfunnsdebattanter hadde dermed ikke forstilt seg at Høyre skulle gi slike konsesjoner. De har derfor beskyldt Høyre for å ha ført velgere bak lyset. Men det norske Høyre føyer seg inn i et mønster blant sine søsterpartier verden over. Det er vanlig at blant annet kvinners reproduktive rettigheter blir et forhandlingskort fra høyresiden. Slik sikres støtte hos ytterpartier og deler av befolkningen. I flere land i Europa og ikke minst i USA ser kvinner at rettigheter de trodde var sikret, forhandles bort eller innsnevres bit for bit. Det norske Høyres søsterpartier i International Democratic Union og European Peoples Party er gjerne pådrivere og ivrige deltakere i dette.

De siste årene har Høyre her i landet tilsynelatende framstått som et parti med moderne holdninger. Men verken kvinnekamp eller religionsnøytral stat er Høyres sjel. I bunn og grunn er nemlig Høyre et interesseparti for bestemte økonomiske grupper, og har som sin viktigste oppgave å ivareta deres langsiktige interesser. Det handler rett og slett om å omfordele makt og økonomi. Da er de liberale verdiene man ellers forfekter noe man er villig til å bytte bort for å få mulighet til å gjennomføre en slik omfordeling. Dette illustreres godt når Høyre dunker enkeltrepresentantene på plass i Stortinget.

Ser man for eksempel til USA finner vi de at bemidledes interesseparti – Høyres søsterparti  republikanerne – også inneholder en stor del idedrevne sosialt og kulturelt konservative aktivister i Tea Party-bevegelsen. Denne fraksjonen i det republikanske partiet har også hatt omfattende kontakt med Fremskrittspartiet. I USA har denne symbiosen gjort at det republikanske partiet har tatt en rekke illiberale standpunkt – kamp mot kvinners rett til å bestemme over egen kropp, sterk motstand mot homofiles rett til å gifte seg for eksempel. Man kombinerer en politikk mot fagforeninger, for frimarkedsløsninger og skattekutt for de rikeste i økonomisk politikk, med en idebasert konservativ verdipolitikk på andre områder. I USA har kvinner formelt sett rett til abort. Men republikanske delstater ønsker å innføre stadig nye praktiske hindringer. Flere behandler nå lovforslag som gjør det obligatorisk med ultralyd for all kvinner som ønsker å avbryte svangerskapet – slik at de skal måtte høre fosterets hjertelyd og se det på en skjerm først. Denne obligatoriske undersøkelsen skal måtte gjennomføres med «vaginal probing». Sånn beholdes den formelle retten, mens det lages så mange vanskeligheter som mulig. I Italia er abort formelt lovlig, men rundt 70 prosent av gynekologene, litt avhengig av hvor i landet man er, reserverer seg av samvittighetsgrunner. 90 prosent av gynekologene i hovedstadsregionen Lazio nekter å utføre abort.

I Spania ser vi at en hardt presset regjering forsøker å fjerne fokus fra arbeidsledigheten og økonomien, gjennom å mobilisere konservative katolikker for å i praksis gjøre abort forbudt. I spissen også her finner man Høyres samarbeidspartnere i Partido Popular. I Paris marsjerer de konservative kledd i de spanske fargene gult og rødt, for at Frankrike skal følge etter. Senest 24. januar i år stemte Høyres søsterparti UMP for kraftige restriksjoner i abortretten. I Polen er dette også en av de største sakene for tiden, der Høyres søsterparti Platforma Obywatelska er splittet mellom en del som vil beholde dagen svært restriktive abortlov, og en del som arbeider for et reglelrett forbud.

I Sverige har de sosialkonservative i Kristeligdemokratene preget den borgerlige politikken i alliansen. I Danmark fikk Dansk Folkeparti styre innvandringspolitikken og hadde tung innflytelse i blant annet kulturpolitikken da de borgerlige styrte der. Over Nordsjøen ser vi hvordan David Cameron og Toryene spiller på nasjonalkonservative strenger og innfører lett bisarre ordninger som skattelette for de som gifter seg. Dessverre er det grunn til å frykte flere tiltak i samme retning fra den blåblå-regjeringen. Dermed blir for eksempel kvinners helse og yrkesdeltakelse byttet mot politisk støtte til skattekutt og omfordeling. Slik vil de i ro og fred holde på med sitt egentlige prosjekt. Imidlertid viser reaksjonene på de første skrittene langs denne linjen fra Solberg-regjeringen at man kan hende har forregnet seg noe når det gjelder akkurat dette med «ro og fred».

Av Wegard Harsvik, trykt i VG 5. februar 2014

2017-04-18T15:46:50+00:00 5. februar 2014|