– Da det europeiske fellesskapet ble en union, forsvant også felles interesser, skriver Erik S. Reinert i Klassekampen. 

Nå når Den europeiske union slår stadig større sprekker, er det interessant å se tilbake på hvilke visjoner EUs hovedarkitekt – Jean Monnet (1888–1979) – hadde for unionen.

Monnet var president for den første europeiske overnasjonale institusjonen som fra starten i 1952 hadde sete i Luxemburg. I sin dagbok skriver han: «Folk som kom på besøk til meg i Luxemburg ble fascinert av et fotografi av en merkelig flåte på skrivebordet mitt. Det var Kon-Tiki, hvis eventyrlige reise hadde betatt en hel verden, og som for meg var blitt vårt symbol. ‘Disse unge menn’, fortalte jeg mine besøkende, ‘stakk ut kursen og la fra land. De visste det ikke var noen måte å snu på. Hvilke vanskeligheter de enn måtte møte, hadde de bare en mulighet – å fortsette. Vi har også kurs for vårt mål, Europas Forenede Stater, og for oss er det heller ingen vei tilbake.’»

Som kjent ble Kon-Tiki nærmest knust på revet rundt Raroia etter 101 dager på havet. Slik det ser ut i dag blir Hellas EUs svar på Raroias rev. På Kon-Tiki foregikk det en del læring underveis, men i EU har det egentlig vært motsatt.

Med litt historisk avstand er det klart at Maastricht-avtalen som ble fremforhandlet først på 1990-tallet var altfor preget av markedstriumfalismen som preget tidsånden etter Berlinmurens fall i 1989. Det er en pussig sammenheng i at da fellesskapsbegrepet – Det Europeiske Fellesskap – ble forlatt i 1992, ble det også slutt på den bevisst symmetriske integrasjonen som hadde skjedd til da, som ved at man sørget for at for eksempel Spania reddet sin industri. Begrepet Union oppstod samtidig som grunnlaget forsvant for at denne unionen i fremtiden skulle ha felles – i motsetning til motstridende – interesser.

Siden den gang har EU vært preget av teoretisk svært dårlig funderte politiske utspill som er blitt godtatt fordi hensikten tilsynelatende har vært god. Langsom symmetrisk integrering ble etter hvert avløst av bråfort integrering av nylig avindustrialiserte tidligere østblokkland. I denne prosessen forsvant EUs felles interesser: I England sank engelske bygningsarbeideres lønninger med beløp i samme størrelsesorden som beløpet østeuropeiske bygningsarbeideres lønninger økte med fordi de flyttet til England. Det hele var blitt et nullsumspill.

Samtidig synes EU å ha avskaffet en av de viktigste institusjonene i kapitalismen, nemlig konkurs. Hellas burde for lengst ha fått lov til å gå konkurs. Isteden får finanskapitalen fortsette å livnære seg ved å krympe realøkonomien. Igjen fikk vi et nullsumspill: Finanssektorens inntjening stiger gjennom å krympe den greske realøkonomien.

EUs retorikk – ofte kanalisert gjennom sentralbanksjef Mario Draghi – er at den økonomiske veksten stadig er rundt hjørnet. Samtidig er stammens rop «austerity»: stadige innsparinger. Men når man vet at brorparten av en nasjons økonomi utgjøres av forbruk – privat og offentlig – er det nokså meningsløst at man på den ene siden holder forbruket nede mens man på den annen side klager over mangel på vekst (=forbruk).

Den siste tabben er kanskje den verste. Kansler Merkels læremester, Helmut Kohl, ville i «solidaritet» også innlemme fattige land i euroen. I virkeligheten skapte han en blåkopi av et på mange måter svært mislykket integrasjonsprosjekt, gjenforeningen av Øst- og Vest-Tyskland. Før gjenforeningen lå kursen mellom Ostmark og Westmark så lavt som 4,3 til 1. Den gang, også da tilsynelatende i sin godhet, forkynte Kohl at lønningene skulle konverteres med kurs 1 til 1. En kort tid ga dette østtyskerne en formidabel økning i kjøpekraften, men det viste seg raskt at med denne overvurderte vekselkursen døde industrien i Øst-Tyskland ut. Vesttysk industri vant kampen, og folk måtte flytte fra Øst til Vest.

I EUs periferi har euroen hatt samme effekt som Westmarken hadde i Øst-Tyskland: En overvurdert vekselkurs har ført til industridød og folkevandring. De landene som har et stort overskudd på handelsbalansen – Tyskland og Nederland – er de som klarest vinner på dette. Igjen et nullsumspill: den enes død den andres brød.

Når EU nå driver – tilsynelatende viljeløst – mot sin versjon av Raroias rev, har ikke dette vært like uunngåelig som det var for Kon-Tiki. Jean Monnets visjon kunne vært reddet hadde man vært villige til å lære underveis. Isteden skjedde det motsatte. Man sluttet å forstå det man engang hadde forstått.

Av Erik S. Reinert, trykt i Klassekampen 17. juni 2015