Jan Tore Sanner

Mange av argumentene for en massiv kommunereform har falt én etter én, skriver Bjørgulv Braanen på lederplass i Klassekampen. 

Kommunereformen går inn i sin avsluttende fase denne våren med nye folkeavstemninger på løpende bånd. Samtidig er det høyst uklart hva som egentlig er målet med reformen, annet enn å redusere antallet kommuner. Store kommuner skal slå seg sammen, små skal slå seg sammen, distriktskommuner skal slå seg sammen, og kommuner rundt storbyene skal slå seg sammen eller bli en del av storbyen. Ordfører i Nesodden kommune, Nina Sandberg (Ap), skriver i boka «Folkestyre eller elitestyre» (Res Publica) at hovedsaken for regjeringen synes å være reformen i seg selv, at antallet kommuner blir redusert. Hva som er vitsen, er ikke like tydelig. Sandberg advarer mot en reform der vi ikke har fått presentert en klar hensikt og der vi heller ikke har hatt en offentlig drøfting av hva massive fusjoner vil bety for balansen mellom funksjonene norske kommuner har.

Den viktigste begrunnelsen for reformen er at kommunene har et betydelig større ansvar for velferdsoppgaver enn for 50 år siden, samtidig som den statlige detaljstyringen har økt. Men begrunnelsene for kommunesammenslåinger har endret seg over tid. En stund var det hensynet til økonomien som var avgjørende. Men etter hvert har det vist seg at det ikke er noe økonomisk å vinne på sammenslåinger. Det norske bosettingsmønsteret gjør det vanskelig å ta ut effektiviseringsgevinster for eksempel på skole og eldreomsorg. Tjenestene må ytes lokalt der folk bor, uavhengig av hvor stor kommunen er. I en periode ble det sagt at sammenslåinger ville føre til mer demokrati fordi interkommunalt samarbeid hadde svulmet slik opp at det representerte en demokratisk trussel. Nå viser det at omfanget ikke er så stort som det har vært hevdet. Samarbeidet står for mellom fire og sju prosent av de kommunale utgiftene. Kommunene er også svært fornøyde med dette samarbeidet fordi man utnytter stordriftsfordeler, skaper større kompetansemiljøer og samordner kreftene. For øvrig er det ingen ting som tyder på at det blir mindre interkommunalt samarbeid med større og sammenslåtte kommuner. Det siste og mest avgjørende argumentet for reformen har vært at små kommuner har problemer med å tiltrekke seg høyt utdannet arbeidskraft til ledige stillinger. En rapport fra Fafo-forskerne Vidar Bakkeli og Ragnhild Steen Jensen viser i stedet at både store og små kommuner kan ha kompetanse- og rekrutteringsutfordringer. Slike problemer oppstår hvis det er sterk konkurranse om en spesiell type arbeidskraft i en region. Hvis kommunen for eksempel ligger i en region der oljebransjen etterspør ingeniører, kan det være vanskelig å rekruttere folk med slik kompetanse. Det samme kan gjelde for sykepleiere hvis det ligger et sykehus i nærheten.

I virkeligheten fungerer norske kommuner relativt godt, både som organer for lokaldemokrati og som leverandører av gode og likeverdige tjenester til innbyggerne. Både i boka «Kommunereform i perspektiv» (Fagbokforlaget), med Jan Erling Klausen, Jostein Askim og Signy Irene Vabo som redaktører, og i boka «Folkestyre eller elitestyre?» (Res Publica), med Alf Inge Jansen og Bjarne Jensen som redaktører, legges det fram overbevisende og grundig dokumentasjon på at innbyggerne i norske kommuner stort sett er fornøyde med de kommunale tjenestene. Men bøkene dokumenterer også at tilfredsheten er større i mindre kommuner enn i store. Folk i bykommuner er naturlig nok mer fornøyd med kollektivtilbudet enn i små distriktskommuner, men ellers er mønsteret helt tydelig. Tilfredsheten daler med økt kommunestørrelse.

Det er også brei faglig enighet om at sammenslåinger til større kommuner svekker lokaldemokratiet. I boka «Kommunereform i perspektiv» skriver Lawrence E. Rose om kommunestørrelsens betydning for lokal­demokratiet, basert på et sammenliknende forskningsprosjekt mellom Sveits, Norge, Danmark og Nederland. Konklusjonene fra denne forskningen er entydig. Det er en negativ effekt av økt kommunestørrelse for lokaldemokratiet. Alle effektene er negative, og det finnes ingen støtte for den motsatte tankegangen. Forskningen tilbakeviser alle påstander om at økende kommunestørrelse har positive konsekvenser for lokaldemokratiet. Analyser fra Danmark, der 271 kommuner ble redusert til 98 i 2007, viser det samme. Kommunesammenslåinger reduserer den politiske selvtilliten, forstått som borgernes opplevelse av å kunne forstå hva som foregår i kommune­politikken og opplevelsen av å ha god forståelse for de viktigste politiske spørsmålene i kommunen. Tilliten til politikernes integritet, kompetanse og responsivitet faller også. Kommunesammenslåinger reduserer også borgernes tilfredshet med kommunale tjenester og det lokale demokratiet. «På en rekke områder er det demokratiske omkostninger ved kommunesammenslåinger», skriver Jens Blom-Hansen, Kurt Houlberg og Søren Serritzlew i et bidrag i boka «Kommunereform i perspektiv».

De norske kommunene fungerer jevnt over bra og er populære blant innbyggerne. Mange av begrunnelsene for en storstilt reform har falt én etter én, uten at det ser ut til å rokke konklusjonen. Mantraet er fortsatt «store, robuste kommuner», nærmest for sakens egen skyld, slik «én dør inn» var mottoet for Nav-reformen. Som Alf-Inge Jansen og Bjarne Jensen viser i boka «Folkestyre eller elitestyre» har heller ikke Norge veldig små kommuner sammenliknet med andre land, og storparten av befolkningen bor i store kommuner. 77 prosent bor i kommuner med over 10.000 innbyggere. Knapt 2,5 prosent bor i kommuner med mindre enn 2000 innbyggere, men flertallet av disse kommunene har svært stort areal eller er øykommuner. Inndelingen er basert på avveininger mellom avstand, areal og folketall. Dersom Norge skulle få 100 kommuner, får vi ikke bare de største kommunene i Norden, men også blant de største i Europa. Det er ikke ført overbevisende argumenter i marka for at det er lurt i et langstrakt og geografisk utfordrende land som Norge. Noen justeringer av kommunegrensene vil det alltid være behov for, men en barbering av antallet kommuner ned til en firedel – uten at gevinstene er klare og ekstremt store – er politisk galimatias.

Av Bjørgulv Braanen. Publisert i Klassekampen 10. mai 2016.

2017-04-18T15:46:41+00:00 18. mai 2016|