– Har reformpsykosen tatt oss?

 – Vi har hatt en rekke reformer de senere år som ikke synes å være særlig vellykkede. Hva skyldes det, spør Tore Nyseter i Dagbladet. 

Helsetilsynet kom nylig med en rapport som viser at samhandlingsreformen ikke fungerer etter hensikten. Vi har hatt en rekke reformer de senere år som ikke synes å være særlig vellykkede. Hva skyldes det? Kan det være en form for reformpsykose? Her er noen refleksjoner.

En psykose er per definisjon preget av en forvirringstilstand. Personer med diagnosen har flere kjennetegn, som bl.a. realitetsbrist, forvrengt virkelighetsoppfatning og å være ekstremt opptatt av et bestemt tema.

Flere reformpolitikere de senere år synes å være preget av en slik tilstand. Tidligere var reformer preget av politikere som hadde et nedenfra-og-opp-perspektiv med utgangspunkt i befolkningens behov og fagfolks kompetanse.

I dag er det motsatt. Reformene initieres og styres ovenfra uten kontakt med «grasrota» og de som skal uøve tjenestene. Dagens oppfatning er at dette viser politikere med handlekraft og gjennomføringsevne. Det er her sammenlikningen med psykosebegrepet begynner.

Det Norske Hus. Vi kan begynne med Thorbjørn Jagland, som beruset av sin nye posisjon som statsminister (1996–97) ville reformere fedrelandet med å bygge «Det norske hus». En av pilarene skulle være solidarisk velferdspolitikk med trygg eldreomsorg og nødvendige helsetjenester til alle. Det hele ble et korthus som nokså snart ramlet sammen. Realismen uteble.

Sykehusreformen. Så kom Jens Stoltenberg på banen som ny statsminister (2000–2001). Som opposisjonspolitiker hadde han kritisert Bondevik-regjeringen for manglende handlekraft. Han måtte derfor vise det motsatte og valgte å reformere sykehusvesenet etter en nyliberalistisk forretningsmodell.

Det ble murring i sosialdemokratiske kretser og et samlet fylkesordførerkollegium satt igjen nokså ribbet og frustrerte etter at sykehusene ble overført til staten basert på en foretaksmodell med stykkpris, kvasimarked, uten politisk styring og med bunnlinjen som hovedmål. Her forelå det ingen faglige utredninger og fakta, bare politisk vilje til handling.

Lokalsykehus. Vår nye helseminister Bent Høie (2013– ) var litt i samme situasjon som Stoltenberg. Som opposisjonspolitiker hadde han kritisert Stoltenbergs sykehusreform og mente at foretaksmodellen måtte avvikles. Hans reformidé var å skape pasientenes helsevesen med fritt valg uten ventelister og med privat initiativ. Hans handlekraft kom til uttrykk ved å nedlegge Rjukan sykehus fordi det var for lite til å ha kirurgisk akuttberedskap. Men hans forvirringstilstand ble synlig når han året etter etablerte et privat sykehus i samme lokaler med blant annet kirurgi.

Diagnosen synes å være bekreftet. Han ønsker fortsatt å nedlegge en rekke lokalsykehus, noe som alltid har vist seg å være en farlig politisk øvelse. Her ser vi også konturene av en realitetsbrist.

Nav-reformen. Arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråten (2004–2005) bør nevnes fordi han også tilfredsstiller en del av diagnosekriteriene. Han er kjent for sitt politiske råkjør for etablering av Nav-reformen, som er den mest utprøvde, utredede, behandlede, evaluerte og mislykkede reformen i vår velferdshistorie. Alle erfaringer, utredninger og evalueringer som viste at en slik reform ikke var liv laga, ble lagt til side. Sluttevalueringen konkluderte med at reformen ikke har hatt noen effekt. Her ser vi også tegn på en realitetsbrist og ekstrem opptatthet av et bestemt tema.

Samhandlingsreformen. Det samme gjaldt fylkespolitiker og statsråd Bjarne Håkon Hanssen, som hadde ansvaret for samhandlingsreformen (2005), en reform basert på økonomiske motiver uten at ansvarlig helsepersonell og kommuner ble gitt muligheter til å gjennomføre reformen. Åpenbare systemfeil ble feid under teppet. I tillegg til realitetsbrist og forvrengt virkelighetsoppfatning, samt ekstremt opptatthet av sin reform er det også tegn som tyder på en viss forvirringstilstand, når han som avgående statsråd og samfunnsbygger hevdet at «hittil har jeg bare brukt penger, nå skal jeg over i det private næringsliv (konsulentbransjen) for å skape verdier».

Kommunereformen. En siste som ser ut til å tilhøre samme pasientgruppe er Jan Tore Sanner, kommunalministeren (2013– ) som vil reformere Kommune-Norge med færrest mulig kommuner, for å tilfredsstille næringslivets markedsbehov. Offisielt skal dette gi bedre og billigere velferdstjenester og styrket lokaldemokrati. Sentralisering er virkemiddelet for å få det til. Men vårt kjære naboland i sør har gjort den samme øvelsen for noen år siden og har kommet til det motsatte resultat: dårligere tjenester og svekket lokaldemokrati. Men realiteter stopper ikke en handlekraftig politiker som er ekstremt opptatt av sin sak.

Behandlingsmuligheter. Reformpsykotiske tilstander har begrensede behandlingsmuligheter på grunn av forvrengt virkelighetsoppfatning, og prognosen er usikker fordi evidensbasert kunnskap og fakta ikke ser ut til å ha innflytelse og betydning. Det er urealistiske ideer, visjoner, kombinert med handlekraft og dårlig samspill med andre, som er drivkraften bak denne tilstanden. Det er derfor krevende å finne egnede terapiformer, fordi sykdomsinnsikten også er mangelfull.

God bedring.

Av Tore Nyseter, trykt i Dagbladet 29. mars 2016.

2017-04-18T15:46:42+00:00 5. april 2016|