– «Krise og medansvar» er en godtepose der de aller fleste vil finne noe de liker. Skirbekk skriver dessuten godt, tidvis med en snert mange yngre akademikere bør misunne ham, skriver Mimir Kristjánsson i Klassekampen. 

Hvorfor er mennesker verdt mer enn dyr? Hva er løsningen på «det ondes problem»? Bør alle norske skoleelever lære tysk?

Det er blant spørsmålene Gunnar Skirbekk forsøker å besvare når han går i fotsporene til den tyske filosofen Jürgen Habermas og utgir sine små politiske skrifter («kleine politische Schriften»).

I «Krise og medansvar» diskuteres frihet, religion, språk og økologi under en ikke altfor sammenhengende overbygning. I første kapittel, som omhandler frihet, framfører Skirbekk en velkjent kritikk av høyresidas frihetsbegrep. Selv trekker han fram «personlig autonomi» som et nøkkelbegrep, der statsborgernes vilje og evne til å styre egne liv og samfunnet rundt seg er avgjørende: «Før var vi undersåttar. No er vi kanskje kundar og klientar. Men det er statsborgarar vi bør vere.»

Det påfølgende kapitlet om religion viser hvor breie lerreter Skirbekk forsøker å bleke. Her får vi ikke bare en filosofisk drøfting av «det ondes problem», men også en konkret raljering mot det spesielle norske systemet for offentlig støtte til trossamfunn. Skirbekk drøfter og diskuterer, skygger aldri unna det vanskelige, men beholder en kjølig, problemløsende distanse som vi kunne trengt mer av i religionsdebatten.

I kapitlet om språk dukker Skirbekks begrep om personlig autonomi fram på ny. Språket er avgjørende for at statsborgerne kan delta i styringen av samfunnet. Det gir nynorskmannen Skirbekk ammunisjon til en politikk som ønsker å bevare norsk språk som fellesspråk. Den samme begrunnelsen kan han ikke se for ensidig støtte til morsmålsopplæring for innvandrere.

Løsningen for norsk språk ligger ifølge filosofen i å knytte seg tettere til både det skandinaviske og det tyske språkområdet, for å bygge opp en «sterk nok» motvekt til engelsk. Det er naturligvis tungt å svelge for denne leseren, som heller ønsker seg en vestvendt norsk språkpolitikk med blikket festet på Færøyene og Ísland.

Til sist går Skirbekk inn i en filosofisk drøfting av menneskets verdi opp mot andre arter. Dette er interessant, men her sliter Skirbekk for første gang med å gjøre spørsmålene aktuelle for flere enn spesielt interesserte (hvilket han selv på et tidspunkt innrømmer, noe som fikk denne anmelderen til å puste lettet ut). Men også denne delen lander i et filosofisk dilemma som lekfolk kan ha stor glede av å diskutere: Med hvilken rett kan mennesket hevde seg overlegent andre arter all den tid det finnes individer i begge ender av livsløpet med svakere kognitive evner enn mange intelligente dyr?

«Krise og medansvar» er en godtepose der de aller fleste vil finne noe de liker. Skirbekk skriver dessuten godt, tidvis med en snert mange yngre akademikere bør misunne ham. Som mange andre menn med et langt liv bak seg, hender det at han faller for fristelsen til å rose seg selv (i et kapittel om norsk filosofihistorie er 12 av 16 noter til tekster han selv har skrevet), et selv som jevnlig veksler mellom et «eg», et «vi» og et tredjepersons «Skirbekk».

Men her må tvilen komme forfatteren til gode, for tenkere som beveger seg ledig mellom filosofi, historie og politikk, er blitt mangelvare i Norge.

Anmeldt av Mimir Kristjánsson, trykt i Klassekampen Bokmagasinet, 23. januar 2016

2017-04-18T15:46:45+00:00 23. januar 2016|