Cover-Politisk-frihet– Å bli kjent med den republikanske frihetshistorien er å bli bedre kjent med vår egen norske politiske frihetshistorie, skriver Håvard Friis Nilsen og Helge Jordheim i Dagsavisen. 

For noen år siden dukket det et reklameslagord opp i norsk offentlighet: «Frihet i en liten eske». Esken slagordet siktet til, var fylt med tamponger som – dette var i hvert fall reklamens budskap – ga kvinner frihet til å gjøre ting de ellers ville ha vært forhindret fra. I de senere årenes frihetsdebatt har tampongprodusentene glimret med sitt fravær, men eskene har langt på vei forblitt de samme – like små: Frihet blir forstått som fravær av begrensninger, i første rekke av fysisk art. Hvis noe eller noen hindrer meg i å gjøre det jeg vil, holder meg fast, står i veien for meg, stenger meg inne, eller på andre måter gjør det umulig for meg å forfølge mine ønsker, er jeg ufri. Hvis det ikke finnes noen stengsler, er jeg derimot fri.

Denne måten å forstå frihet på er siden den engelske kaldkrigsfilosofen Isaiah Berlins «Two Concepts of Liberty» blitt kalt «negativ». Den står i motsetning til den «positive» friheten, som ikke dreier seg om ytre tvang, men selvrealisering, og som Berlin mente kunne utarte til totalitarisme. Ideen om frihet som fravær av innblanding, begrensninger eller tvang, er derimot eldre. En annen engelsk filosof, Thomas Hobbes, har æren av å være den negative frihetens gudfar – paradoksalt nok, etter som hans mest kjente verk «Leviathan» fra 1651 er et forsvar for eneveldet. For Hobbes, som også var naturvitenskapsmann, var individer å forstå som atomer som enten var forhindret fra å bevege seg av andre atomer, eller ikke – og slik kunne beskrives som henholdsvis fri og ufri.

Men verken tamponger i en liten eske, eller atomer i bevegelse, er egentlig noe godt utgangspunkt for å forstå hva frihet er for mennesker som lever i samfunn med andre. Med andre ord politisk frihet.

Hva skal til for at vi skal kunne erklære oss uenig med Hobbes, Berlin og andre framstående tenkere i den tradisjonen som ofte kalles «liberalismen»? Tenk deg at du lever i et diktatur, styrt av vold og frykt. Diktaturets bødler gir deg et valg: enten gjør du som de sier, gir dem informasjonen de ønsker, innrømmer forbrytelser du ikke har begått, kort sagt, underkaster deg, ellers får det skjebnesvangre konsekvenser for deg og dine nærmeste.

Ifølge Hobbes er du da fri, fri til å velge ett av alternativene. Du har noe av det vi i vårt samfunn setter høyt, nemlig «valgfrihet».

Men hva slags frihet er dette? Og trenger vi ikke frihetsbegrep som gjør det enkelt og åpenbart å fastslå at dette ikke er politisk frihet, og hvorfor? Jo, og forskere i politisk historie har avdekket nettopp et slikt frihetsbegrep, et begrep med langt eldre historie enn det liberale.

I Vesten har den politiske frihetskampen artet seg som kamp om myndighet, selvstendighet og uavhengighet for land, folk, grupper og individer.

Dette går tilbake til antikken, da skillet mellom en fri borger og en slave var klart definert, og det å være fri innebar å være uavhengig av en annen borgers vilkårlige makt. Denne definisjonen av frihet betegnes i dag på fagspråket gjerne som et republikansk frihetsbegrep. Man tenker da ikke da snevert på debatt om kongedømme som styreform, men om et frihetsbegrep og statsbegrep. Dette frihetsbegrepet har i flere tiår vært diskutert internasjonalt, men diskusjonen har kun i liten grad vært løftet i Norge. I boka «Politisk frihet», som lanseres i dag, ønsker vi å vise for første gang på norsk hvordan denne klassisk republikanske frihetstradisjonen i vår vestlige tradisjon har artet seg, og hvordan den er av spesiell betydning for vår egen norske frihetshistorie.

Republikanerens ideal er myndighet.

En myndig person er en som er fri og selvstendig.

Han eller hun er verken slave av andre eller av rusgifter, mat, drikke, eller av sine egne lyster. Myndighet, selvstendighet og uavhengighet er den republikanske frihetens treenighet. Det er også den beste sikkerhet mot tyranniet: Jo flere modige og myndige personer et folk består av, jo vanskeligere er det å få noen maktkonsentrasjon. Og motsatt:

Jo mer et folk mangler disse kvalitetene og heller blir et bundet, servilt og avhengig folk, jo mer kan statsstyret forfalle.

Det republikanske mål var et fritt samfunn uten behov for keisere eller tyranner, et opplyst selvstyre basert på fornuftig kunnskapsutveksling og debatt. Vi finner idealet i Romerriket, i de italienske bystatene på 1400-tallet, i britisk debatt på 1600-tallet, med et endelig politisk gjennombrudd i Amerika på 1700-tallet. Uavhengighetserklæringen markerte den første republikanske nasjon, «av folket, for folket, ved folket», som Lincoln kalte den.

Den var hatet av konservative eliter i Europa, men inspirerte debattene på Eidsvoll da vi laget vår egen Grunnlov.

Republikaneren ser den frie staten som forutsetning for individets frihet. Bare i et fritt rom kan individet være fritt.

Og motsatt kan staten bare opprettholde sin frihet hvis tilstrekkelig mange rettskafne individer tar aktivt del i den så den ikke korrumperes.

Den republikanske forståelsen av frihet har aldri forsvunnet helt, og hadde på 1800-tallet bedre kår her i Skandinavia enn i resten av verden. Det republikanske frihetsspråket om uavhengighet fra vilkårlig makt var tydelig i debattene på Eidsvoll, det sto sterkt i arbeider-, fag- og kvinnebevegelsen, og i debattene om kommunalt selvstyre og formannskapslovene, om parlamentarisme og om allmenn stemmerett. I dag er det slående at mens hele det politiske spekteret fra venstre til høyre snakker om frihet, synes det ofte å handle om frihet i en liten eske, hva enten det gjelder redningsvester eller lakrispiper.

Den republikanske tradisjonen bør kunne gi inspirasjon til det politiske ordskiftet i en tid der problemene vi står overfor ofte nettopp er knyttet til avhengighetsrelasjoner:

Finanskrisen har kastet millioner av mennesker ut i gjeldsslaveri; miljøkrisen avslører vår oljeavhengighet. Å bli kjent med den republikanske frihetshistorien er å bli bedre kjent med vår egen norske politiske frihetshistorie, og den er større enn at den får plass i en liten eske.

Av Håvard Friis Nilsen og Helge Jordheim, trykt i Dagsavisen 5. september 2014

 

2017-04-18T15:46:48+00:00 5. november 2014|