«Flytvelgere» vinnes best med egen politikk og verdier

 – Dersom politikken endres for å tekkes dem, er det fare for at kjernevelgere forsvinner eller sitter hjemme, skriver bokaktuelle Wegard Harsvik i Dagsavisen i samarbeid med Sara Gunnerud. 

Dagsavisen har en interessant debatt gående om de sagnomsuste «flytvelgerne». Hege Ulstein omtaler den risikable jakten på dem. Våre fremste valgforskere dokumenterer 11. september at de faktisk finnes, og at de kan avgjøre valg – men også at kampen om sentrumsvelgere har fallgruber. Dersom politikken endres for å tekkes dem, er det fare for at kjernevelgere forsvinner eller sitter hjemme.

I vår bok «Ord er makt» bruker vi ordet «tomodellsvelgere» for å beskrive denne gruppen. Et uttrykk lånt fra den amerikanske språk og hjerneforskeren George Lakoff. Han beskriver i flere av sine bøker hvordan progressive og borgerlige har ulike tankemodeller, som ligger til grunn for deres politiske holdninger. Disse avgjør blant annet hva man mener er en rettferdig fordeling og hva man mener gir mer frihet i hverdagen. Derfor foretrekker man i sin tur ulike løsninger i skattepolitikk og velferdsorganisering.

«Énmodellsvelgere» har bare én tankemodell som styrer den politiske tenkingen deres, enten det er den progressive eller den borgerlige tankemodellen. Disse velgerne kan man ikke nå med et budskap som bygger på den andre tankemodellen, og de bytter ikke parti mellom blokkene.

«Tomodellsvelgere» veiledes altså av begge modellene, på forskjellige områder i sin tenkning om politiske saker. Kanskje vil man ha både en god velferdsstat med et sterkt sosialt sikkerhetsnett, samtidig som man er opptatt av et sterkt forsvar. Eller man er for lave skatter og mye vekt på personlig ansvar, men også vil ha strenge regler for å beskytte miljøet. Disse velgerne kan nås av partier i begge blokkene.

Nøkkelen til å vinne tillit hos tomodellsvelgere er å la ens egen verdivurdering og moraloppfatning skinne igjennom, og få den fram i den politikken man foreslår. Denne slutningen trekker George Lakoff ut fra sin forskning på hvordan hjernen fungerer. Når vi betrakter sentrumsvelgere og blokkskiftere som tomodellsvelgere, samsvarer det godt med moderne hjerneforskning. Noen som allerede har skjønt ideen om tomodellsvelgere, er de populistiske høyrepartiene, i våre land representert ved Fremskrittspartiet og Sverigedemokratene. I Sverigedemo­kratenes kommunikasjonsplan defineres tre målgrupper, der den ene er dem som kalles «konservative arbeidere». I kommunikasjonsplanen beskrives gruppen på denne måten:

«

[ … ] Felles kjennetegn er at man har en nærmest sosialkonservativ politisk holdning som enklest kan beskrives som tradisjonelt borgerlig i spørsmål som handler om innvandring, kriminalitet, forsvar og familiepolitikk, samtidig som man er mer sosialdemokratisk i fordelingspolitikken som økonomisk trygghet for alle og en solidarisk finansiert velferd.»

De velgerne som Sverigedemokratene her har sett seg ut, finnes i stor grad blant LO-medlemmer, men også blant selvstendig næringsdrivende og offentlig ansatte.

Hovedregelen er at man når velgere med begge tankemodellene gjennom budskap som legger vekt på å formidle de underliggende verdivurderingene i sitt budskap, for dermed å aktivere de samme verdiene i hjernene deres, og dermed får dem til å se saken fra sin synsvinkel. Den slags budskap fungerer også bra ettersom de samtidig skaper entusiasme og mobiliserer egne kjernevelgere. Noe liknende bruker den republikanske strategen Frank Luntz som utgangspunkt for sine råd til amerikansk høyreside. Luntz foreslår ikke at man skal endre standpunkt ut fra hva meningsmålinger og fokusgrupper viser. Men han anbefaler å bruke resultatene derfra til å forme budskap som knytter partiets egne politiske standpunkter til ting mange bryr seg om, og som ikke bryter med deres grunnholdninger. Den tenkning Lakoff (som er demokrat) og Luntz står for, er ikke spesifikk for den ene eller andre siden i politikken. Det er effektive verktøy som kan brukes av alle.

Når noen mener at for eksempel et sterkt forsvar er viktig, betyr altså ikke det at det ikke er mulig å nå fram med progressive budskap. Progressive partier kan fint få gehør hos velgere som mener sikkerhet og stabilitet er viktig, gjennom å vise koblinger mellom progressive hjertesaker – som å håndtere klimatrusselen og rikets sikkerhet. Klimaendringer og gradvis mindre tilgang til billig fossil energi kommer til å kunne øke spenninger internt og mellom land. Det er bare å kaste et kjapt blikk på hvordan det står til i den delen av verden der de største av disse ressursene finnes – Midtøsten – så skjønner man et det ligger gode poenger her. Dersom vi kan håndtere klimaut­fordringene på en måte som minsker disse spenningene, øker også vår sikkerhet. Omstilling for å redde klima og miljø er altså smart sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Ettersom det meste kan ses fra flere sider, kan man vinne tomodellsvelgere gjennom å snakke om spørsmål der verdivurderinger er viktige.

Høyre i Norge har for eksempel gjort en god jobb med å vinkle skolepolitikken ut fra et borgerlig synspunkt gjennom å fokusere på orden i klasserommet, disiplin og større vekt på testing og konkurranse mellom elevene.

Dessverre har flere av de brede folkepartiene på venstresiden i mange land misforstått hvordan man skal vinne flytvelgerne. Enten gjennom å vanne ut sine egne holdninger til det ugjenkjennelige, eller å la meningsmålinger og en skiftende folkemening være utgangspunktet for standpunkt. Det er en strategi som er dømt til å mislykkes. Politikere og partier som ikke er tydelige og står opp for saker de tror på, vil aldri få tillit. Dessuten; de færreste sentrums- eller flytvelgere har midt-i-mellom og lunkne holdninger i alle spørsmål. De kan heller velge et parti som argumenterer brennende og overbevisende for et standpunkt i én sak de er opptatt av, framfor et parti som ikke utfordrer dem i spørsmål de egentlig ikke er engasjerte i.

Av Wegard Harsvik og Sara Gunnerud. Trykt i Dagsavisen 15. september 2015

 

2017-04-18T15:46:46+00:00 15. september 2015|