Finanskrisen 2.0

 – Vi tok ikke de nødvendige grepene i 2008. Nå kommer andre runde, skriver Christian Anton Smedshaug i Klassekampen. 

Verden er stadig et underlig sted. Sju år etter finanskrisen, det vil si da den kollektive gjelden i Vesten ble for stor til å håndtere for økonomien og børsene nesten smeltet ned, er vi igjen i et uføre.
Det er ikke skapt ny vekst siden 2008, og den gjelda som ikke var til å bære i 2008, er enda større i 2015. McKinsey har beregnet at den har vokst med rundt en tredjedel. Mens realøkonomien i mange land knapt har lagt på seg. Kan da dagens situasjon vare? Neppe. Ubalansene tårner seg opp.

Kina er verdens største bekymring. De greide seg tilsynelatende bra gjennom den vestlig dominerte gjeldskrisen, men nå innhenter også lettvinte løsninger Kina. Intet sted har gjelda økt så raskt som i Kina, med mulig unntak av Hellas. Avkastningen faller raskt på veier, jernbane og eiendom som er bygd i langt større omfang enn hva økonomien trenger. En børsboble avløste infrastrukturboblen i vinter, men også den har sprukket. Nå er kinesiske børser ned 40 prosent fra toppen i mars, og det ser ikke ut til å stoppe der.

Med Kinas investeringsstopp ryker også råvareboblen i verdensøkonomien. Sjelden har alle råvarer (med unntak av gull) falt så bredt – og så fort. Fra Barentshavets oljebrønner til Sør-Afrikas gruveganger, føles ubehaget med oppsigelser og redusert aktivitet. Fra melkebøndene på New Zealand til maisåkrene i Iowa stuper inntektene. De gode tidene er over. Særlig for dem som ikke har industri til å til å utnytte lavere kostnader på innsatsfaktorene.

Det gjelder særlig mange land i sør, som nå vil få en bråstopp det vil ta tid å komme over og som vil gjøre overgangen til mer avansert produksjon meget vanskelig. Problemene i Brasil er kanskje det fremste eksempelet. Her stopper det nå opp i en råvaredrevet økonomi med en svært begrenset industriell konkurranseevne.

I EU er det også tunge tider. En ting er belastningen som flyktningstrømmen gir dersom den får fortsette, men de strukturelle problemene er enda mer alvorlige. Europas stolte jordbruk, verdens forbilde på merkevarer og effektivitet, går gjennom et økonomisk stålbad på linje med 1930-tallet. En nesten fullstendig liberalisert politikk har sammen med dårlige tider og Russlands boikott, kjørt prisene ned på historisk lavmål, uten sikkerhetsnett. Kriselandene i Sør-Europa ser heller ikke lyset i enden av tunnelen i egen økonomi.

Sentralbankenes pengetrykking greier i stadig mindre grad å holde liv i en skranten realøkonomi. Selv om børser og kapitalobjekter i mange land har vist betydelig vekst, så varer spekulasjonens gleder ikke evig. Verden sliter med lave renter og generell liten prisvekst som følge av en gjeldsboble som sprekker.

Skal denne deflasjonen forsvinne vil det kreve ny vekst basert på lønnsvekst over tid etter at nødvendig gjeld er nedbetalt eller avskrevet. Det vil ta tid og bli smertefullt. Men fordi det kollektive «vi» ikke tok nødvendige grep i 2008 og kjempet oss gjennom tilstrekkelig med konkurser, omstruktureringer og nasjonaliseringer, har vi nå skapt en enda større gjeldsboble som må overvinnes.

Det finnes to gylne bud i økonomien. Det ene er at du skal holde gjelda på et rimelig nivå. Det andre er at du skal vedlikeholde og fornye din industri og produksjonsapparat kontinuerlig. Da går det deg godt og du får leve lenge i landet. Vesten har ikke gjort noen av delene de siste årene. Vi har levd på forskudd og forsømt det vesentligste.

Spekulasjon kan holde systemet oppe en stund, men ikke evig. Runde to av finanskrisen er på vei.

Av Christian Anton Smedshaug. Trykt i Klassekampen 21. september 2015.

2017-04-18T15:46:46+00:00 22. september 2015|