– Den største trusselen mot elevenes læring er den politiske og byråkratiske overstyringen av læreren, sier Simon Malkenes, lektor og forfatter av boka «Bak fasaden i Osloskolen» til Klassekampen.

Lærerne får stadig mindre kontroll over egen hverdag. Nå kjøper kommunene standardiserte pakkeløsninger for å få bedre disiplin og resultater.

Malkenes mener trenden med pedagogiske pakkeløsninger er et uttrykk for politikernes ønske om å ha kontroll i klasserommet.

– Når alle er enige om at læreren er den viktigste faktoren for å få en god skole, får vi et kappløp om å kontrollere hva læreren gjør, sier han.

«Pals» står for «Positiv atferd, støttende læringsmiljø og samhandling». Det er en av flere pedagogiske pakkeløsninger som har gjort sitt inntog i kommunene. I likhet med programmer som Connect, LP-modellen og TIEY, tilbyr Pals et sett med regler, pedagogiske verktøy og fremgangsmåter som påstås å ha dokumentert effekt på å begrense atferdsproblemer og fremme skoleresultater. Programmene kjøpes av kommunen som pålegger skolene å jobbe etter modellen.

Over 250 skoler i 50 kommuner er Pals-skoler, og 7 prosent av rektorene i landet oppgir å være rektor på en Pals-skole.

Selv om det er vanskelig å tallfeste på grunn av manglende rapportering, anslås det at kommunene bruker titalls millioner i året på å kjøpe inn slike pakkeløsninger gjennom kurs og materialer.

– Faglig svake byråkrater og lokalpolitikere ønsker å finne «quick fix»-løsninger på komplekse problemer. De kjøper en pakke og tror de har gjort jobben sin, sier Solveig Østrem, professor i pedagogikk ved Høyskolen i Vestfold.

Hun mener pakkene undergraver læreren som fagperson.

– Det er en standardisering som ikke har rot i virkeligheten. Programmene står i veien for at læreren skal bruke sin faglighet til å løse situasjonen på best mulig måte, sier Østrem som mener programmene undergraver tilliten mellom ledelse og ansatte.

– At skoleledelsen ikke lar læreren bruke egen faglighet, men innfører standardiserte løsninger, er et uttrykk for lav tillit. Den mangelen på tillit ser ut til å gå begge veier, mener hun.

Thomas Nordahl, professor i pedagogikk ved Høgskolen i Hedemark, har vært med å utvikle LP-modellen, en pedagogisk tilnærming som brukes ved 700 skoler i Norge, Sverige og Danmark. Han avfeier kritikken.

– Det disse programmene gjør, er at de setter noen rammer. De styrer læreren i retning av det som er forskningsmessig dokumentert at fungerer. Det er et rammeverk, ikke en pakkeløsning, sier han.

Nordahl mener lærerne ikke blir begrenset av programmene.

– Kompetente lærere er i stand til å skjønne hvilke elementer som best kan brukes i den bestemte situasjonen, sier han.

Simon Malkenes mener politikerne har tatt en stadig større rolle i skolen de siste 25 årene.

– Gudmund Hernes fra Ap blandet seg inn i metodebruk og innførte mål og resultatstyring på begynnelsen av 1990-tallet. Det ga et skjemavelde skjemavelde, byråkratisering og politiske overstyring av lærerprofesjonen. Så kom Kristin Clemet fra Høyre med ideen om skolen som marked og konkurranse mellom skolene. Resultatansvar, standariserte prøver og offentliggjøring av resultat overstyrer lærerens profesjonelle skjønn i møte med skolebarna. Nå er det standariserte pakkeløsninger, solgt av kremmerforskere, som gjelder, sier Malkenes.

– Du maler et dystert bilde av skolen. Er situasjonen virkelig så ille?

– Situasjonen varierer rundt om i landet. Noen kommuner er mildere enn andre. Verst er Oslo og Sandefjord, der skolepolitikerere og overivrige byråkrater har stilt opp en rekke stengsler mellom læreren og eleven. Det viktigste for meg er å identifisere at problemene i skolen er på styringsnivå. Det er ikke vrange elever eller dårlige lærere om er problemet i norsk skole, det er styringssystemet som hindrer relasjonen mellom lærer og elev.

Av Jo Skårderud, trykt i Klassekampen 22. mai 2015

2017-04-18T15:46:48+00:00 4. juni 2015|