Felix-Somary– Det er ikke vanskelig å se at dagens makthaveres unnfallenhet overfor krisen, vil kunne føre til «gale menn ved makten» slik Keynes spådde, skriver Erik S. Reinert i Klassekampen.

Noen økonomer har større historisk oversikt enn andre. En av dem var Felix Somary (1881-1955), en østerriksk-sveitsisk økonom, jurist og bankmann som var venn og kollega av Joseph Schumpeter.

Det var ikke mange som så krisen i 1929 komme. Felix Somary anses av noen ikke bare som den første som så krisen, hans nekrolog i Die Zeit berømmet ham også for – i et foredrag i Royal Institute of International Affairs i London sommeren 1931 – å ha malt detaljene ved Hitlers maktovertagelse, 2. Verdenskrig, og også Tysklands allianse med Japan på veggen. Alt mange år tidligere hadde Thorstein Veblen advart mot Tyskland og Japan – land som alt for raskt var gått fra føydalsamfunn til industrisamfunn – som farer for verdensfreden.

Somary’s tydelige evner til å forstå sin egen samtid og hvor den var på vei motiverte meg til å studere hans forståelse også av de store linjene bakover i historien. I boken «Demokratiets krise og fremtid» fra 1952 peker Somary på i hvilken grad Europas største ideologiske bevegelser gjennom tidene har resultert i det diametralt motsatte av det som var deres hensikt. Korstogene skulle erobre Det hellige land og dokumentere kristendommens enhet. Resultatet var Konstantinopels fall og en deling av Pavedømmet. Reformasjonen kjempet for religionsfrihet, men prinsippet cuius regio eius religio – at herskeren av et område avgjør innbyggernes religion – som ble nedfelt i 1600-tallets fredstraktater, førte isteden til langvarige religiøse diktaturer. Igjen det motsatte av hensikten.

Løvås - tegning - Somary

Illustrasjon: Knut Løvås

Ett århundre senere – skriver Somary – åpnet det franske borgerskapet sin kamp om økonomisk og politisk selvstendighet. Det som siden i frihetens navn begynte som stormen på et fengsel, Bastillen, endte med blodbad. I frihetens navn oppstod det en enorm kløft mellom noen få mennesker med all makt og relativt rettsløse borgere. 1700-tallets krav om internasjonalt brorskap endte med Napoleonskrigenes uhyre krasse form for nasjonalisme. For tredje gang hadde store men dårlig funderte europeiske idealer ført til det diametralt motsatte av det som hadde vært den opprinnelige hensikten.

Samtidig går det an å peke på europeiske reformbevegelser som har vært uhyre vellykkede. I den tyske Verein für Sozialpolitik (Foreningen for Sosialpolitikk) som i sin opprinnelige form eksisterte fra 1872 til 1932 – der svært mange tyske økonomer var med, skapte langsomt og sikkert alle velferdsstatens institusjoner og gradvis sosial fred.

Mens EUs økonomiske periferi – som stadig utgjør en større del av unionen – i dag langsomt synker ned i økende fattigdom og sosial nød, er det lett å se paralleller til tidligere grandiøse men akk så mislykkede prosjekter. EU-prosjektet ligner i så måte på vårt eget u-hjelpsprosjekt: hensikten bak ideen er så nobel og velment at vi umulig kan innrømme at den kan ha noen utilsiktede og negative konsekvenser!

På samme måte som andre edle hensikter i Europas historie synes EUs sentrale visjon om å forene Europa nå – i Somary’s ånd – til å ha ført til det stikk motsatte. Gamle motsetninger i Europa dukker opp igjen med enormt fornyede krefter. Uforberedte tyskere gjemmer seg bak en kollektiv illusjon om at årsaken til krisen er alle andres lands uansvarlighet og griskhet etter deres penger. I Hellas blir de karikert som nazistiske, og en innflytelsesrik italiensk  politiker kaller landets statsminister en quisling fordi han går tyskernes ærend. Det er ikke vanskelig å se at dagens makthaveres unnfallenhet overfor krisen, mens stadig flere mennesker – også i store land som Italia og Spania – føler den sterkere og sterkere på kroppen, vil kunne føre til «gale menn ved makten» slik Keynes spådde.

Verein für Sozialpolitiks første møte i 1872 sa økonomen Gustav Schmoller at samfunnet var blitt som en stige der alle midterste trinn var råtne. Det var bare hold på toppen og på bunnen. Diagnosen er igjen treffende. Igjen trenger vi derfor pragmatiske justeringer basert på en detaljert kvalitativ forståelse av tingenes tilstand – den rake motsetning til de dårlig funderte grandiøse visjonene Felix Somary forstod var Europas historiske svøpe. Først og fremst må gjeld slettes, og land som Italia og Spania – der næringsliv og sysselsetting nå dør en langsom død, men der det fremdeles finnes en produksjon som kan reddes – raskt få lov å slippe ut av Euroens tvangstrøye på en ordnet måte.

Av Erik S. Reinert, trykt i Klassekampen 20. november 2013

2017-04-18T15:46:51+00:00 26. november 2013|