Illustrasjon: Knut Løvås

Illustrasjon: Knut Løvås

– Høstens kanskje heteste nyhet i de politiske kretser jeg vanker, er at Arbeiderpartiet, LO og den politisk oppegående milliardæren Trond Mohn lager en ny tenketank, Agenda, skriver Bent Sofus Tranøy i Klassekampen.

Den strategiske bakgrunnen er ganske oversiktlig. For det første viste de rødgrønne stadig svakere evne til å begeistre velgerne gjennom åtte år ved makten. For det andre har de borgerlige samarbeidet stadig bedre. Deres velfinansierte tenketank, Civita, synes å ha spilt en viktig rolle her. Kristin Clemets bornerte forurettethet har bidratt til å dra både dagsorden, og flere unge borgerlige politikere mot høyre.

En tanke bak Agenda-prosjektet er å friste velgere, og kanskje også partiene i sentrum, til å kikke litt mot venstre. Ikke langt mot venstre, men en liten justering av utsyn og innfallsvinkel. Det kan være et viktig motiv for valget av Geir Lippestad som styreleder. Lippestad er klok, modig, prinsipiell og kristen. Hvis ikke han når fram til Venstre- og KrF-folk, skjønner ikke jeg hvilket Ap-medlem som skal klare det.

Samtidig bør Agendas tankeproduksjon vekke interesse hos dem som faktisk utgjorde den rødgrønne koalisjonen, inkludert oss som sannsynligvis står litt til venstre for Lippestad. Civitas arbeidsform og suksess er en inspirasjonskilde og en naturlig rollemodell, men vil de to miljøene arbeide under sammenlignbare ideologiske og sosiale betingelser?

Høyresiden har to fordeler her: For det første er folk på høyresiden enige om retningen. De er trygge på ideologien sin, i liten grad påvirket av finanskriser og internasjonale sammenligninger. Litt kunnskap om det svenske skolevesenet eller det amerikanske helsevesenet kunne gjort dem en tanke mer ydmyke, men slik er det ikke.

I stedet skuer de utover det stort velfungerende komplekset av private og offentlige institusjoner i Norge, overbeviser seg selv om at mye er galt, og spør seg selv hva de kan privatisere eller outsource neste gang? NSB? Statkraft? Selge offentlige bygninger til Christian Ringnes og Olav Thon og leie dem tilbake? Sparke alle fast ansatte skuespillere og gjøre teatrene om til innkjøpere av prosjektorganisert scenekunst?

Av naturlige grunner vet jeg lite om hvordan de høyrevridde har det sammen når de driver med ideologisk inspirert politisk utviklingsarbeid. Men jeg kan tenke meg at de koser seg. Jeg forestiller meg at de moderate ikke føler seg truet av de radikale, men at de heller omtaler ville eller svakt begrunnede ideer som «spennende» og verdt å forfølge.

På venstresiden er jeg redd sitsen er annerledes. Vi skuer også utover et stort sett velfungerende institusjonelt kompleks, men vi ønsker å forvalte og bevare det. Det var noe av Jens Stoltenbergs problem i valgkampen. Det er dessverre vanskelig å mobilisere entusiasme rundt trygg forvaltning.

Men problemet stikker dypere enn det. Vi til venstre for KrF er nemlig ikke enige om retningen heller. Stoltenbergianerne vil modernisere for å bevare – pensjonsreform, fristillinger og delprivatiseringer. Jeg, som står litt til venstre for den stoltenbergske mainstream, ser poenget med å modernisere. Med å forandre for å bevare, fordi verden endrer seg. Men, og dette er et springende punkt, jeg ville modernisert på andre måter og er skeptisk til de rasjonalistiske, sentralistiske og markedsoptimistiske premissene.

Denne meningsforskjellen gir i sin tur næring til en ganske skarp tone i diskusjonene. Min erfaring er at diskusjoner internt på venstresiden ofte preges av en uheldig konfliktdynamikk. Jeg vil ikke utelukke at jeg er litt vel nærtagende, men jeg har ved flere anledninger hatt en opplevelse av å bli oppfattet – og rett ut karakterisert – som en farlig og upålitelig radikaler fordi jeg er ønsker meg en politikk til venstre for mainstream Ap.

Min reaksjon blir da raskt å tenke på, eller endog omtale, de litt til høyre for meg som intellektuelt uselvstendige, høyrevridde opportunister på jakt etter egen karriere i First House eller et delprivatisert selskap. Så har vi det gående. Ikke særlig fruktbart.

Kanskje det handler om en vond tradisjon som går helt tilbake til 1920-tallet, den gangen radikalere måtte velge mellom å være Moskva-tro eller ikke. I dag er det langt mindre som står på spill.

Nå er nesten alle på venstresiden sosialdemokrater, og vi burde legge oss i sælen for å få til et interessant og åpent ordskifte om den norske modellens framtid. Får vi ikke til det, får heller ikke Agenda realisert sitt potensial.

Av Bent Sofus Tranøy, trykt i Klassekampen 4. januar 2014

2017-04-18T15:46:50+00:00 30. januar 2014|