En statsråd på prøve

 – Den nasjonale helse- og sykehusplanen kan ikke vedtas av Stortinget slik den foreligger, skriver Tore Nyseter i Dagsavisen. 

I høst la helseministeren fram den meget omstridte stortingsmeldingen om nasjonal helse- og sykehusplan, som etter manges oppfatning vil føre til nedleggelse av en rekke lokalsykehus. Helse- og omsorgskomiteen i Stortinget holdt høring om saken 18. og 19. januar. Stridens kjerne er helseminister Høies forutsetning om et befolkningsunderlag på minimum 60.000 innbyggere for at små sykehus skal beholde akuttmottak med kirurger på vakt døgnet rundt. Dette viser seg å være en påstand uten dokumentert kunnskap og vil medføre nedleggelse av en rekke lokalsykehus. Når helsepolitikk baseres på retorikk og et tenkt tall blir det ideologiske forestillinger som dominerer og ikke faktabasert kunnskap.

Og ideologien er meget synlig. Den handler om fusjoner, etablering av store enheter, sentralisering, markedsstyring, forretningsdrift, lønnsomhet, bunnlinjen, detaljstyring og kontroll. Vi ser i dag konsekvensene av dette i form av mistillit til ansatte, fryktkultur på sykehusene, og engasjerte fagfolk som blir omgjort til lydige byråkrater. Ideologien handler om å gjøre helsevesenet – og den offentlige forvalting – mest mulig lik produksjonslivet i privat sektor. Med andre ord: det settes likhetstegn mellom industriell produksjon, og ytelser av helsetjenester og velferdsgoder. Derfor brukes konstant ordene: å produsere og levere helsetjenester. Helseministeren sto også bak sammenslåingen av Helse Sør og Helse Øst til Helse Sør-Øst. Denne fusjonen har ikke innfridd forventningene ifølge en forskergruppe i Sintef som har evaluert fusjonen. Sammenslåingen har ikke ført til endring verken i omfanget eller kvaliteten på pasientbehandlingen, og intensjonen om å frigjøre personell førte til det motsatte.

Denne ideologien, som er nedfelt i regjeringsplattformen er ødeleggende for den norske velferdsmodellen. Å forlate en etablert forvaltningsmodell med politisk styring og rammefinansiering, og gå over til en forretningsmodell basert på bedriftsøkonomisk tenkning og stykkpris er uforenlig med vår velferdsmodell. Et sykehus er ingen produksjonsbedrift. Skandalen ved Oslo universitetssykehus (OUS) er et godt eksempel. McKinsey, som bidro til å utrede og gjennomføre fusjonen, påsto at det skulle bli en årlig gevinstrealiseringsmaskin med 900 millioner kroner. Kort tid etter fusjonen var det oppstått et akkumulert underskudd i milliardklassen. Det som har preget utviklingen av velferdssamfunnet er nettopp skillet mellom forvaltning og forretning.

Foretaksmodellen som Arbeiderpartiet kjørte gjennom i 2002 er moden for nedleggelse. Som opposisjonspolitiker ga Høie uttrykk for at de regionale helseforetakene måtte avvikles. Nå vil han først utrede. Han har nedsatt et utvalg (Kvinnslandutvalget) som skal vurdere tre alternativer, som alle innebærer ytterligere sentralisering. Men det er tatt med et tilleggspunkt om også å vurdere eventuelt andre modeller, uten at det er nærmere spesifisert. Utvalgets innstilling skal foreligge 1.12.16. Dette er dårlig koordinert og må ses i sammenheng med sykehusplanen. Når Stortinget skal ta stilling til sykehusstruktur må det også ta stiling til hvordan sykehusene skal organiseres og drives.

Endring av sykehusstruktur og -oppgaver må avgjøres av Stortinget. Også her går Høie sine egne veier. I 2014 støttet han vedtaket i Sykehuset Telemark om nedleggelse av akutt- og døgnfunksjonene ved sykehusene i Rjukan og Kragerø. Det betød nedleggelse av sykehusene. Året etter godkjenner Høie etablering av et privat sykehus i samme lokaler i Rjukan. Men ikke nok med det. Sykehuset etableres døgnåpnet med bare 15 senger med hele 14 spesialiteter – inklusive kirurgiske spesialiteter. Kravene til befolkningsunderlag og opptaksområde, kvalitet og volum, som Høie bruker for å fjerne kirurgien fra lokalsykehus, var ikke lenger til stede.

Helse- og omsorgskomiteen må ta stilling til følgende hovedspørsmål for at vi skal få et bedre og samordnet helsevesen. 1) Stortinget må nå lytte til det en rekke kompetente fagmiljøer hevder. Lokalsykehusene er selve fundamentet i spesialisthelsetjenesten og en nødvendighet i Distrikts-Norge. Det krever samhandling og tillit. 2) Forretningsmodellen (foretaksmodellen) må erstattes med en forvaltningsmodell. Dette er gjennomført i Skottland med politisk styring, rammefinansiering med økonomisk kontroll, bedre ledelse, trivsel blant ansatte og reduserte ventelister. 3) Mål- og resultatstyring må fjernes som styringsprinsipp fordi det har skapt lederkrise og fryktkultur i vårt helsevesen. Styring er ikke ledelse. Dette har Ap, SV og Sp klart gitt uttrykk for i en merknad til 22. julikommisjonens rapport, og det må forventes at de samme partiene følger dette opp.

Stortinget som øverste helsepolitiske organ må sikre en helhetlig og samordnet behandling av sykehusstruktur, organisasjon og ledelse, sammenhengen mellom allmennlegetjenesten og spesialisthelsetjenesten og samhandlingsreformen. Dette forutsetter samarbeid, koordinering og ledelse, og ikke privatisering, konkurranseutsetting og detaljstyring.

Av Tore Nyseter, trykt i Dagsavisen 25. januar 2016

2017-04-18T15:46:45+00:00 25. januar 2016|