– Løsningen på flyktningkrisen ligger ikke i bombing, men i industrialisering, skriver Erik S. Reinert. 

USAs utenriksminister George Marshall hadde forstått problemet allerede i juni 1947 da han annonserte det som skulle bli kalt Marshall-planen: «Det er et aspekt ved denne saken som både er interessant og svært alvorlig. Bonden har alltid byttet maten han produserte mot livets andre behov med byboerne. Denne arbeidsdelingen er grunnlaget for vår moderne sivilisasjon, som nå er truet av kollaps».

Marshall kunne like godt ha snakket om dagens flyktningsituasjon i Europa. Forrige gang var det fascistenes galskap som hadde ødelagt «bynæringene» – les industri og avansert tjenesteyting – nå er Vestens voldelige intervensjoner en svært viktig medvirkende årsak.

Det gikk ikke så bra før dette heller. På slutten av 1970-tallet hadde land som Iran og Irak et bruttonasjonalprodukt per innbygger på rundt 7000 dollar. På 1990-tallet var tallet for Irak falt til 1000 dollar – godt under der det var i 1950 – og Irans til litt over 3000. Syrias økonomi krympet med en tredjedel på 1980-tallet. Grunnen var ikke bare oljeprisfall, også Libanons BNP per innbygger var i 2000 igjen nær nivået på rundt 2500 dollar fra 1950.

Vi blir tutet ørene fulle av hvor mange mennesker globaliseringen har brakt ut av fattigdom. Sannheten er at hvis vi holder Asia – som har klart å øke sin industriproduksjon – utenfor, har globaliseringen andre steder stort sett ført til avindustrialisering og fallende lønninger. De samme mekanismene George Marshall viste til i 1947 viser seg i høy grad å være virksomme nå – det er egentlig vår moderne sivilisasjonen vi ser kollapse i stadig flere land.

Dagens svar er imidlertid totalt forskjellig fra Marshalls plan fra 1947, som var en re-industrialisering under tidsbegrenset tollbeskyttelse. Heller ikke den «venstrevridde» engelske avisen The Guardian ser andre alternativer enn mer bombing: bombe Assad-regimet for å hjelpe flyktningene. Som om det ikke også er Vestens bomber folk allerede flykter fra.

Vi tvinges inn i en tilstand av frykt (for hordene som kommer) og opprørthet (over deres skjebne), og likevel synes det eneste alternativet å være mer av det samme – mer bomber og mer «intervensjoner» – det som i virkeligheten er en av hovedårsakene til problemet. Det synes som om den nyliberalistiske myten fra økonomifaget, Friedrich von Hayeks «spontane orden», er blitt overført som gjeldende politisk doktrine. Vesten synes å tro at bare vi fjerner statsledere vi ikke liker (som Gadaffi og Saddam Hussein) vil dette skape «spontan orden».

I virkelighetens verden fører slik destabilisering – for å sitere tittelen på en bok jeg skrev i 2009 – til «spontant kaos». Fra USAs contra-bevegelse i Nicaragua til Afghanistans motstandsbevegelse til bombingen av Irak og Libya har Vestens strategi ført til det stikk motsatte av hva vi har ønsket, den har skaffet oss fiender (som al-Qa’ida og IS) og skapt økt fattigdom. Vi ønsker tydeligvis ikke å forstå at det ikke er muslimsk religion i seg selv som skaper barbari. Også i muslimske land gjelder den økonomiske lov George Marshall beskrev: bomber vi byene slik at byaktivitetene forsvinner, forsvinner også sivilisasjonen.

Det finnes litt under en milliard mennesker som daglig føler grader av sult. Felles for disse er at de bor i land der flesteparten av befolkningen er sysselsatt i jordbruket. Bare nærhet til industri synes å skape et effektivt jordbruk. Et femtitall nasjonalstater anses som «fallerte» (failed states). Det de alle har til felles er at de nesten totalt mangler en industrisektor og dermed også en avansert tjenestesektor. Det finnes hundrevis av millioner av mennesker som rasjonelt vil kunne anse at et anstendig liv for dem og deres familier bare kan finnes i Europa.

Betydningen av et lands økonomiske struktur – av byene og bynæringene – for velstand har dominert vestlig økonomisk tenkning siden italieneren Giovanni Boteros bok fra 1590-tallet, «Om byenes storhet» (Sulle Grandezze delle Città), spredde seg som en farsott over Europa. Kun i korte perioder har David Ricardos tenkning dominert, at det er det samme hva man produserer bare man holder seg til sitt «komparative fortrinn».

Marshalls innsikter stoppet kommunismen gjennom å gjøre Europa velstående igjen. Nå kan vi igjen bruke den samme innsikten, denne gang til å skape levelige forhold i Midtøsten og Afrika. For å si det med Thatcher: There is No Alternative.

Av Erik S. Reinert. Trykt i Klassekampen 9. september 2015