– Eliten blir rikere, mens folk flest risikerer å bli gjeldsslaver, skriver Christian Anton Smedshaug i Klassekampen. 

Over hele verden rystes dagens eliter av «massenes opprør». Nå sist gjennom grundig jobbing av et journalistnettverk knyttet til uredelig flytting av penger og eiendeler til skatteparadis rundt om i verden.

Før det har vi sett at i nær alle vestlige land, så nær som Norge, utfordrer nye parti eller utradisjonelle presidentkandidater den gamle orden.

Folk er forbannet – og det med rette, synes det som. Ikke bare ser man eliter i mange land sniker seg unna finansieringen av staten, det vil si fellesskapet, skjevfordelingen i samfunnet øker også, ikke minst i Vesten. I land etter land, med USA som kanskje fremste eksempel, synker lønnsandelen som andel av BNP. Fra å ha ligget på over 50 prosent rundt 1970, er den nå nede på 43 prosent.

Samtidig øker da andelen som den øverste 10 prosent tjener. De har nå like store lønns- og kapitalinntekter som de øvrige 90 prosent av befolkningen i USA. På toppen troner et moderne oligarki som utgjør om lag én promille av befolkningen med ti prosent av inntektene. Dette er den nye adelen.

Denne utviklingen er muliggjort gjennom en sammenblanding av multinasjonale selskap der produksjonsselskaper, store banker, rådgivnings- og sakførerselskap smelter sammen i en høyere enhet av fri flyt og manglende regulering. Globale eierskap og kontorer på alle kontinent skaper både en kultur og muligheten for å omgå nasjonale regler og samtidig slippe å bidra til det fellesskap som er basisen for de samfunn der verdiene skapes. Adel har til alle tider ønsket skattefrihet, akkurat som før den franske revolusjon, da adel og kirke ikke betalte skatt.

Brorparten av omfordeling skjer i arbeidsmarkedet, og når press og lovendringer svekker fagforeninger og folks rettigheter til organisering forskyves maktbalansen i retning av kapitalinteressene. Videre fører fri flyt av arbeidskraft til at for mange er villige til å jobbe i forhold til antall arbeidsplasser, og med stor forflytning har også organisasjonsgraden lett for å synke. Da virker tilbud og etterspørsel som forventet, lønningene faller og det organiserte arbeidslivet svekkes.

Parallelt med dette har det skjedd en forgjelding av folk flest som savner historisk sidestykke. Svaret på den uholdbare gjeldssituasjonen etter finanskrisen har vært å senke rentene og «trykke penger» og tilføre disse i banksystemet. Problemet er bare at fordi fordelingen har brutt sammen, så fører pengetrykking i hovedsak til høyere finansverdier, og at de få på toppen øker sine inntekter. Til alt overmål fører de lave rentene til reduserte og usikre pensjoner for folk flest, når pensjonsfondenes investeringer gir dårlig avkastning grunnet lav rente.

Så den gjelda som ga gjeldskrisa, gir gjennom pengetrykking og negative renter over tid også opphav til pensjonskrise. Vanlige folk med høy gjeld risikerer å bli langsiktige gjeldsslaver med knapp pensjon, mens en elite tar en stadig større del av kaka. Her ligger kjernen i det som ser ut til å utvikle seg til en postindustriell føydalisme.

Situasjonen er ikke uten håp, vi vet i hovedsak hva som skal til for å sette i gang en positiv utvikling. Ved å reetablere nasjonale strukturer og få kontroll med tilgangen på arbeidskraft, sikre skattegrunnlaget og bedre fordelingen, kan land etter land hindre at middelklassen forvitrer. Men det krever rask handling.

Som investoren Bill Janeway sa i filmen «Når boblene brister», kan vi ikke ha autonome stater, demokrati og frie kapitalbevegelser samtidig, vi må velge. Tiden er kommet for handling – skal postindustriell føydalisme unngås.

Av Christian Anton Smedshaug. Trykt i Klassekampen 11. april 2016.

2017-04-18T15:46:42+00:00 20. april 2016|