En ny finanskrise truer

Christian Anton Smedshaug

Christian Anton Smedshaug

Mistillit til eliten og den økonomiske politikken gir alltid store velgerendringer. 

Av Christian Anton Smedshaug, AgriAnalyse. Forfatter av boka «Gjeld. Hvordan Vesten lurte seg selv»

Svaret på finanskrisen og vestlig gjeld har fra sentralbankene vært lave renter og pengetrykking. Det har gitt pensjonskrise og aksje- og boligbobler. Dette, sammen med en mulig oppløsning av euroen, truer dagens pengesystem.

Sju år etter finanskrisen i 2008, da den kollektive gjeld i Vesten ble for stor å håndtere for økonomien og børsene nestet smeltet ned, er vi igjen i et uføre. Det er ikke skapt særlig ny vekst, og den globale gjelda som ikke var til å bære i 2008, er beregnet til å være en tredjedel større i 2016, nå på 200 BN US dollar. Og med færre banker enn før krisen, har de bankene som i 2008 var «too big to fail» blitt enda større.

Men sentralbankene har visst råd. Svaret har først vært å øke pengemengden gjennom såkalte kvantitative lettelser, en mer eller mindre elektronisk variant av god gammeldags pengetrykking. Gjennom tilførsel av penger (likviditet) til gjeldshåndtering, har man greid å holde gjeldsbetjeningen i sjakk, men til en høy pris. Aksje- og eiendomspriser i mange land er blåst opp på ny, uten å skape varig vekst, og i eurosonen er produksjonen knapt høyere enn før finanskrisen.

Parallelt med framveksten av det vestlige gjeldsregimet gjennom de siste 30, 40 år, pågår et pengepolitisk eksperiment i form en fellesvaluta, euroen for 19 land. Det spesielle ved denne unike konstruksjonen i verdenshistorien, er at landene setter felles rente og har én sentralbank, til tross for at staten selv styrer sin finans- og skattepolitikk.

Dette har gitt opphav til overdreven gjeldsvekst i sør, og vært sterkt medvirkende til finanskrise i Portugal, Spania og Hellas, og har brakt Italia på randen av tilsvarende gjeldskrise.

Med svak økonomi og svekkede statsfinanser har sentralbankene sett seg nødt til å begynne med negative renter, det vil si sette sentralbankens rente til under 0. Slik skal folk tvinges til å bruke penger og bankene stimuleres til å låne ut. Negativ rente er et ekstremt tiltak.

Det er ikke forsøkt før av noen sentralbank, og selv Sverige, som har verdens eldste sentralbank, fra 1668, har aldri sett det rentenivået de nå har, på – 0,5 prosent. Sveits har for øvrig rekorden med – 0,75 prosent. Den europeiske sentralbanken (ECB) opererer med – 0,40 prosent.

I en slik situasjon begynner banker, slik som tyske Commerzbank, å lure på om det ikke er bedre å bruke egne hvelv til å parkere papirpenger. Dette som alternativ til å overføre penger (tall) elektronisk til sentralbanken for oppbevaring med negativ rente. Svaret fra sentralbankene kommer kjapt – forby papirpenger. Slik kan man hindre at folk og banker omgår negative renter – avvikler fysiske penger og gjør alle transaksjoner elektronisk.

Deutsche banks sjeføkonom, David Folkets-Landau sa det nylig slik:

Allerede er det klart at lavere og lavere renter og stadig større kjøp møter loven om fallende avkastning. Hva mere er, ECB har mistet tillit i markedene og mer bekymringsfullt, blant folket. Men ECB ønsker å gjennomføre enda mer ekstrem politikk.

Det fører til feilfordeling i realøkonomien, som blir stadig hardere å reversere til stadig større smerte. Sparere taper, mens aksje- og boligeiere jubler.

Minus-rente er i ferd med å ta livet av pensjonene over hele den vestlige verden. Så den gjelda som ga finanskrise i første runde, gir gjennom pengetrykking og negative renter videre opphav til pensjonskrise. Vanlige folk med høy gjeld risikerer å bli langsiktige gjeldsslaver med knapp pensjon, mens forskjellene øker. Det er ikke så vanskelig å forklare Trumps framgang eller britenes skepsis som førte til flertall for Brexit. Mistillit til eliten og den økonomiske politikken gir alltid store velgerendringer. Dette er ikke minst godt kjent fra 1930-tallet.

Problemet nå er at kombinasjonen av et allerede utbombet pengesystem generelt, kobles sammen med en sannsynlig oppløsning av euroen, enten fullstendig eller ved at et antall land bryter ut. Da vil de igjen få friheten til å sette eget rentenivå, devaluere og trykke penger etter egen stats behov. Hellas burde ha gjort dette for lenge siden, og kravet vil raskt kunne komme fra Italia, Spania og Portugal. Skulle Marine Le Pen vinne presidentvalget i Frankrike 2017, kan euroens dager være talte før 2020.

En slik endring vil bli ekstra brutal fordi alle sentralbankenes virkemidler har vært brukt til å opprettholde gjeld som økonomien egentlig ikke greier å betjene. Men fordi dette bare er en utsettelse av problemet og ingen løsning, så fortsetter gjeldsberget å vokse – og til slutt vil ikke sentralbankene ha virkemidler igjen, fordi alle tiltak ble brukt på forhånd. Da risikerer vi å stå på bar bakke med mye gjeld og et utbombet pengesystem, mens euroen går i oppløsning.

Norge er spesielt sårbart fordi landet har avviklet produksjonssystemet for fysiske penger, samtidig som det globale pengesystemet er blitt et høyrisikoprosjekt. Seddeltrykkeriet ble nedlagt tidlig på 2000-tallet og norske sedler leietrykkes for tiden i England. Norges Banks gullbeholdning er solgt til spotpris noen år før, og myntverket på Kongsberg tilhører bedriften Samlerhuset.

En utvikling mot negative renter, fjerning av fysiske penger og en mulig eurooppløsning gir fare for at økonomen John M. Keynes betraktninger om pengevesen og samfunn kan bli realisert: «Lenin hadde rett. Det er ikke noe listigere, smartere middel for å endre basisen i det eksisterende samfunn enn å knekke tilliten til pengesystemet.»

Vesten har allerede lurt seg selv én gang ved å tro at velstanden kunne sikres gjennom gjeldsvekst framfor produksjonsvekst. Spikeren i kisten vil være å tro at pengetrykking kan redde oss fra gjeldskrise. Pengetrykking og negative renter er bare en utsettelse på nødvendige økonomiske endringer som fremmer investering og styrker middelklassen, men uten reform synes finanskrisen 2.0 uunngåelig.

Og problemene er store nok fra før, om ikke en eurooppløsning skal komme oppå det hele.

Kronikken ble publisert på dagbladet.no 29. juni 2016.

2017-04-18T15:46:41+00:00 5. juli 2016|