– Har du hørt om millionæren som måtte flytte til Monaco i eksil, spør Wegard Harsvik retorisk i Klassekampen.
Tenk deg at du endelig har bestemt deg for å gå til innkjøp av en ny mobiltelefon. Du har faktisk lest deg opp på brukerundersøkelser og tester. Men på vei til butikken treffer du på en kollega, som har en svoger som har hatt denne testvinneren du er på vei til å kjøpe. Og han kan fortelle om stadige reparasjoner og undermåls ytelse.
Så står du der – på den ene siden har du grundige undersøkelser. På den andre siden en eneste historie, fortalt av en person du stoler på, som peker i en annen retning. Om du er som de fleste av oss, snur du – og kjøper ikke den mobilen. Så sterk er nemlig kraften i de fortellinger om verden vi mennesker deler med hverandre.
Derfor bruker politikere, journalister og media denne kraften for å formidle sine saker. Enkeltmenneskers virkelighet og opplevelser presenteres. Vi lar oss opprøre over deres urett og gleder oss med deres seire. Politikere bruker sine eksempler til både å utforme og begrunne sine politiske valg og løsninger. Ingen politisk debatt uten at «hverdagseksemplene» dukker opp. Skolepolitikken begrunnes med henvising til enkeltlærere man har møtt eller hørt om, helsepolitikken demonstreres med pasienter og pårørende man har blitt oppmerksomme på.
Når regjeringen svekket arbeidsmiljøloven var en samlet arbeidstakerside mot flere midlertidige ansettelser. De tunge faginstansene var mot. OECD har kalt argumentasjonen en «feilslutning». Likevel gjorde arbeidsminister Robert Eriksson det sterkt i alle debatter han stilte opp i om saken. I stedet for fagmiljø, organisasjoner, forskning og statistikk fortalte han levende om egne erfaringer, om ungdommer han hadde møtt, om Hassan og Erik.
I den største delen av vår historie har vi måttet klare oss uten statistikk, ekspertkommisjoner og pai-diagrammer. Vi levde i små grupper der evnen til å ta lærdom av andre menneskers erfaringer kunne bety forskjellen på liv og død. «Hold deg unna de plantene der borte, de gjorde meg syk da jeg spiste dem – la ikke ungene dine leke under det treet, der bor det sinte bier.» Det er en god idé å høre på folk rundt seg. I det komplekse samfunnet vi lever i nå er det imidlertid ikke like sikkert at enkeltmenneskenes erfaringer er allmenngyldige.
Snarveier som ga våre forfedre og formødre fordeler på Afrikas stepper, er ikke alltid like egnet til å hjelpe oss i dagens komplekse samfunn. På noen områder gjør vår evne til å trekke raske slutninger ut fra enkelthendelser at det bildet vi skaper oss av hvordan verden henger sammen, rett og slett blir feil. For selv om vi leser mange enkelthistorier – enten det er i tradisjonelle media eller på Facebook – er det ikke sikkert at de gir et riktig bilde. Selv om mange forteller historier om feilbehandling på sykehus, eller et NAV som ikke gir dem hjelp, er de ikke nødvendigvis er representative for helheten. De fornøyde kontakter sjelden media.
Ingen vurderer verden helt nøytralt. Vi betrakter omgivelsene gjennom briller eller filtre som består av våre meninger om hvordan ting henger sammen. Når vi ser på nyhetene, fester vi oss mest ved de sakene som bekrefter at meningene vi allerede har, fortsatt er riktige. Samtidig sorterer vi gjerne ut det vi helst ikke vil høre. En røyker blar fort forbi informasjon om helseskader, mens mange av oss gjerne fester oss ved forskning som viser at vin og sjokolade er ren helsekost.
I politikken kan dette føre veldig galt av sted. Dersom de som tar beslutninger baserer seg på historier fra media eller folk de tilfeldig møter på sin vei, kan man ende opp med systemer og løsninger som ikke passer til den virkeligheten som faktisk finnes. Disse mekanismene brukes også helt bevisst – i debatten om formuesskatt for eksempel. Slik Dagens Næringsliv 20. januar fortalte om millionæren som måtte flytte i eksil til Monaco, og der tenåringsdøtrene måtte flytte alene hjem til Norge for å beholde statsborgerskapet.
Klassekampen kontrer 10. februar med fortellingen om den unge miljøterapeuten med arvet oppussingsobjekt som risikerer skattesmell med høyresidens modell. Historier spiser nemlig statistikk og fakta til frokost.
Av Wegard Harsvik, trykt i Klassekampen 12. februar 2016.