Døden og skattene

 – Hvilke ord som brukes spiller en rolle for hvordan vi tenker, skriver Wegard Harsvik i Klassekampen. 

– Arveavgiften er skatt på død. Det er en utspekulert måte å dra inn de siste skattekronene fra avdøde mennesker på, kunne Frps finanspolitiker Roy Steffensen fortelle i forrige uke. Samme retorikk hører vi ofte fra den kanten.

Både finansminister Siv Jensen, høyrepolitikere som Heidi Nordby Lunde, skribent Jon Hustad, Trygve Hegnar og en rad andre, bruker dette begrepet – «dødsskatt» – om arveavgiften og andre former for beskatning av formuesoverlevering. Om dette høres ut som et konstruert begrep er det fordi det er nettopp det. «Dødsskatt» er et ord skapt av den ytterste amerikanske høyresiden, og blåkopiert inn i den norske debatten av deres meningsfeller her.

I USA har republikanerne lenge brukt mye ressurser på systematisk arbeid med språk og ord. Språket og tankene våre er nemlig ikke adskilte. De henger i hop og former hverandre. Hvilke ord som brukes spiller en rolle for hvordan vi tenker, hva vi prioriterer og hva som framstår som en god idé. Det betyr altså at det er viktig å etablere en språkbruk som aktiviserer de rette tingene i mottakerens hjerne. Det hjelper til med å vinne gehør for det man vil oppnå.

En av de mest kjente språkguruene på høyresiden i USA heter Frank Luntz, for tiden valganalytiker på Fox News. Han er akademiker, men langt ute på høyresiden selv i amerikansk målestokk. Luntz tilbyr rådgivning til politikere, regjeringer (blant annet den israelske) og selskaper om hvordan de skal utforme budskapet sitt. Han har også skrevet flere notater for republikanerne. I et av dem lanserer han «14 ord vi aldri må bruke». Her går Luntz igjennom noen nøkkelbegreper i amerikansk politikk og forklarer hvordan republikanerne bør bruke dem for å få språket til å jobbe for seg. Man skal for eksempel aldri si «myndighetene», men i stedet si «Washington».

Dette – forklarer Luntz – handler om følelsene folk har om sine lokale myndigheter. Mange forbinder «myndighetene» («government») med positive ting som politi og søppeltømmere. Washington, derimot, er eliten og makten. På samme måte skal man aldri gå i forsvar for «globalisering» eller «kapitalisme». Her er «fri markedsøkonomi» nøkkelen. For amerikanere representerer globalisering noe stort og utenlandsk. Kapitalisme forbindes med noe nådeløst og kaldt. Frihet er derimot en kjerneverdi i samfunnet, som det er umulig å være imot.

På denne listen finner man selvfølgelig et klart råd om å aldri si «arveavgift», men i stedet kalle det nettopp «dødsskatt». I sin begrunnelse viser Luntz til at motstanden mot å legge skatt på arv øker dramatisk når betegnelsen endres. Hans undersøkelser viser at hele 78 prosent av amerikanerne ville fjerne «dødsskatten» – på tross av at under én prosent måtte betale den. I Norge finner vi allerede i 2008 oppfordringer til den norske høyresiden i det konservative tidsskriftet Minerva om å ta dette og andre av Luntz’ begreper i bruk her hjemme. Hensikten er naturligvis å oppnå den samme effekten som republikanerne gjorde – å vinne gehør for en svært urettferdig fordelingspolitikk gjennom å kalle det noe annet.

Thomas Piketty har vist at arv i økende grad spiller en rolle. I norsk sammenheng har professor i sosiologi Marianne Nordli Hansen tydelig vist voksende betydning: Mens 26 prosent av de én prosent rikeste i 1993 hadde foreldre som også hadde vært blant de mest formuende i landet, så var denne andelen i 2010 økt til 42 prosent. Piketty er svært bekymret for at den stadig større opphopingen av formue hos stadig færre gjør at økonomisk makt skal omsettes i politisk makt. Mye ressurser kan brukes til å sette en politisk agenda som gir enda større forskjeller og fordeler til de som allerede har mest. Kreativ og vitenskapelig bruk av språk er et av virkemidlene.

Venstresiden må møte dette gjennom å bli mer bevisst på den makten som ligger i språket. Man må utvikle sine egne begreper – samtidig som man unngår å hjelpe høyresiden gjennom å bruke tungt verdiladede ord som «friskoler», «skattetrykk», «nærpolitireform» eller altså «dødsskatt». I det konkrete tilfellet kan man jo kontre slik venstresiden i USA gjorde, ved å kalle det «Paris Hilton-skatten», for å vise hvor få som faktisk måtte betale. Eller man kan konstatere som økonomen Alexander Cappelen gjorde i en debatt:

«På hvilket tidspunkt er det best å betale skatt? Det må jo være når du er død!»

Av Wegard Harsvik, trykt i Klassekampen 18. januar 2015

 

2017-04-18T15:46:45+00:00 21. desember 2015|