– Ved å bruke klipp og lim kan Torbjørn Røe Isaksen hevde at måten Høyre styrer Osloskolen på utligner sosiale forskjeller. Men det er ikke sant, skriver Simon Malkenes i Aftenposten. 

«Osloskolen har Norges mest utfordrende elevgruppe, men skolen der er blant de aller beste til å utjevne sosiale forskjeller.» Det skrev kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen i Aftenposten 17.08.

Men er dette riktig? Neida. Sannheten er at byrådet i Oslo satt i gang et gigantisk ideologisk barneeksperiment uten forskningsbelegg.

Barneeksperimentet ble igangsatt i «Bystyremelding nr 1/2013 Byrådets strategi for sosial mobilitet gjennom barnehage og skole».

Der blir det hevdet at «kartlegging og tett oppfølging av den enkelte elev, mål- og resultatstyring og åpenhet om resultater har vært grunnleggende premisser for resultatfremgangen i Oslo.» (s. 12–13). At de ideologiske styringsinstrumentene i Osloskolen gjør at skolebarna lærer mer.

Derfor vil byrådet gå enda lenger. De vil derfor «igangsette et forskningsbasert forsøk med en standardisert organisering av skolehverdagen hvor det legges stor vekt på arbeid med grunnleggende ferdigheter i basisfagene.»(ibid).
Standardisert undervisning og testing skal slik løfte barn ut av fattigdom, mener byrådet i Oslo.

Bystyremeldingen gir skinn av å være kunnskapsbasert. Det er den ikke. I meldingen klippes og limes forskningsbelegget sammen ved å ta ut de setninger som støtter politikken, og samtidig utelate de som ikke passer. Bare ved å jukse slik kan ideologi få status som sannhet.

Hvordan har de gjort dette? Jo, en har klippet ut følgende:
«Osloskolen ser ut til å bidra til sosial mobilitet i større grad enn skoler i andre kommuner. Alle elevgrupper i Oslo, både de ressurssterke og ressurssvake, får bedre resultater enn elevene i resten av landet» (Bonesrønning og Vaag Iversen 2008).

Men en har klipt bort følgende fra samme rapport: «Analysene gir ikke grunnlag for å trekke slutninger om årsakssammenhenger, dvs. datamaterialet er ikke solid nok til at vi kan slutte at Oslo-elevenes relative suksess kan tilskrives det etablerte styringssystemet.» (s. 4.)

Videre står det i bystyremeldingen at «Wiborg m.fl. (2011) konkluderer med at Osloskolen opptrer kompensatorisk, fordi skolene i Oslo i snitt har den beste prestasjonsutviklingen for elever som presterer blant de 25 prosent svakeste i regning, engelsk og lesing.»
Men en har klipt bort at «dessverre er dermed en konklusjon at med unntak av faktoren antall PCer og uobserverte kvaliteter i Oslo-skolen, er det så langt lite håndfast å vise til, verken i våre eller andre forskeres analyser, som kan peke på hvordan skolen i årene fremover på en bedre måte skal kompensere for forskjeller i læreforutsetninger knyttet til sosiale bakgrunnsforhold.» (s. 152).

Grovest er kanskje misbruken av forskningen til Bakken og Elstad.
I bystyremeldingen står det at «Bakken og Elstad (2012) viser at utslaget av sosioøkonomisk bakgrunn på elevenes eksamensresultater er noe lavere i Oslo enn i resten av landet. Oslo-elevene øker sitt karaktergjennomsnitt mer enn ungdom i andre deler av landet. Som mulig forklaring på dette skriver forskerne: «Vi kan selvsagt ikke se bort fra at skolepolitikken har virket etter intensjonen, at det har vært en særskilt innsats i Osloskolen som har ført til bedre læringsresultater for elevene og kanskje også til at Osloskolen over tid har rekruttert bedre lærere og mer effektive skoleledere.» (s 3-4).
Men i Bakken og Elstad sin tekst motsies dette i det neste avsnittet:
«Samtidig kan vi heller ikke se bort fra at utviklingen skyldes faktorer som ligger utenfor skolens kontroll, som endringer i elevenes skolemotivasjon og framtidsorienteringer eller hvordan foreldre involverer seg i barnas skolegang. I prinsippet vil økt karaktergjennomsnitt i Oslo også kunne skyldes endringer i hva slags betydning det har at skolene kan vise til et høyt karaktergjennomsnitt. I en tid der skoler og lærere i økende grad blir målt ut fra målbare elevresultater, kan vi ikke se bort fra at lærere jobber mer aktivt for å forberede elevene på selve eksamenssituasjonen enn det de har gjort tidligere. Hvorvidt dette har skjedd spesielt i Oslo-skolen, er vanskelig å svare på. Det samme gjelder spørsmål knyttet til eventuelle endringer i vurderingspraksis. Dersom Oslos sensorer over tid har utviklet et klima for å gi elevene stadig bedre karakterer, vil også slike forhold kunne påvirke den utviklingen vi har dokumentert. Svaret på dette og de andre spørsmålene har vi ikke, og det er i det hele tatt vanskelig å få klare svar på hva som skyldes skolepolitikk, og hva som skyldes andre forhold.» (s. 16).
Dette avsnittet har en klippet bort.

Byrådet i Oslo forsøker slik å forankre det store barneeksperimentet i forskning. Men leser en selve forskningen finner en fort ut at det ikke er  «kartlegging og tett oppfølging av den enkelte elev, mål- og resultatstyring og åpenhet om resultater» som er «grunnleggende premisser for resultatfremgangen i Oslo».
Derfor er disse delene av forskningsrapportene fjernet fra bystyremeldingen. Det er bare ved å jukse slik at byrådet kan komme fram til at standardisert undervisning og testing utligner sosiale forskjeller i skolen.

Ved å bruke klipp og lim har en forkledd ideologi som sannhet og igangsatt et gigantisk barneeksperiment i Oslo.

Ved å bruke klipp og lim kan Røe Isaksen derfor hevde at måten Høyre styrer Osloskolen på utligner sosiale forskjeller. Og ved å bruke klipp og lim kan han hevde at det er sant.

Men det er det ikke. Det er et ideologisk eksperiment med de skolebarna Isaksen kaller «Norges mest utfordrende elevgruppe».

Eller, som rett er, de barna som trenger mest hjelp og støtte på skolen.

Av Simon Malkenes. Trykt i Aftenposten 24. august 2015

2017-04-18T15:46:46+00:00 10. september 2015|