Bolig - blokker - moderne– Boligpolitikken har hatt en annen utvikling enn helse, skole og omsorg, skriver Hallvard Bakke i Klassekampen.

Boligpolitikken hørte ikke til Stoltenberg-regjeringens sterkeste sider. Før valget i 2005 kom de tre rødgrønne partiene med kraftig kritikk av den borgerlige regjeringens boligpolitikk.

De tre partiene fremmet forslag om en betydelig økning av ikke-kommersielle utleieboliger med 30 prosent tilskudd, lavinnskuddsboliger for ungdom og vanskeligstilte med 15 prosent tilskudd.

Dette ble fulgt opp i den første Soria-Moria-erklæringen. De rødgrønne ville sette i gang et omfattende program for bygging av ikke-kommersielle utleieboliger, lavinnskuddsboliger, studentboliger og små selveierboliger. Disse ambisjonene kokte i hovedsak bort i kålen, og når Soria-Moria II ble skrevet var de ikke lenger med.

I bergensstudentenes tidsskrift Replikk hadde professor Arild Holt-Jensen nylig en artikkel med tittelen «Boligsektoren i Norge – velferdsstatens vaklende pilar». Holt-Jensen er professor emeritus i samfunnsgeografi ved Universitetet i Bergen og er en av våre absolutt fremste eksperter på boligpolitikk. I fjor utga han rapporten «Bolig for alle? Problemer og visjoner for norsk boligpolitikk» på forlaget Res Publica.

I sin siste artikkel peker professor Holt-Jensen på at utdanning, helse og eldreomsorg er tre solide pilarer i det nordiske velferdssystemet. Bolig som velferdsmål har i Norge imidlertid hatt en annen utvikling enn helse, skole og omsorg.

De nordiske landene, Norge, Sverige og Danmark, kan plasseres i samme velferdsregime, skriver Holt-Jensen, men for boligsektoren har de tre landene valgt ulike løsninger. I Norge satset en på eierlinjen og borettslag, og støtte til private husbyggere innen Husbankrammen for rimelige/enkle hus.

I Sverige ble det satset på kommunale boligselskaper med utleie til kostpris for alle og i tillegg borettslag/boligbyggelag. I Danmark satset man på allmenne boliger for alle, det vil si boligselskaper etter samvirkelagsprinsippet, som innebærer innskuddsfrie, kollektivt eide boliger basert på kostnadsleie. I Norge har utviklingen av selveierlinjer ført til at boligkostnadene domineres helt av markedet. Selv kommunale utleieboliger har fått «gjengs leie», som i prinsippet vil si markedsstyrt leie. I Norge utgjør andelen kommunale sosialboliger 4–5 prosent av boligtilbudet, og med «gjengs leie». Danmark har 20 prosent i allmenne boliger basert på kostnadsleie og Sverige har 23 prosent i kommunale boligselskap, som inntil nylig også har hatt kostnadsleie. De tre landene har alle i tillegg 18–20 prosent av boligtilbudet i markedsbasert privat utleie. Mens Norge har ca. 78 prosent i privat eie (inklusive borettslag), er andelen i Danmark omtrent 60 prosent og i Sverige (også inklusive borettslag) 54 prosent. Danmark og Sverige har et delt boligmarked med så mange kostnadsbaserte utleieboliger at det påvirker den private utleiesektoren som ikke kan drive utleiene så mye oppover. Allmenne boliger i Danmark og kommunale utleieboliger i Sverige representerer et reelt tilbud til alle befolkningsgrupper. I Norge er det kommunale boligtilbudet bare for spesielt trengende.

I Norge utgjorde den samlede skattesubsidieringen av private boliger og fritidshus i 2013 nær 55 milliarder, mens støtten til svakerestilte var på fem milliarder. Som den rødgrønne regjeringen skrev i sin boligmelding: «den samla skattefavoriseringa av bustader er først og fremst til gagn for høginntektsgruppene.» Bostøtten til svakerestilte er langt større i Danmark og Sverige, og skattefradrag for private huseiere på renter balanseres i våre naboland av en betydelig eiendomsskatt, noe som er nærmest helt fraværende i Norge.

Det må bygges langt flere leiligheter sentralt i de store byene. I sentrale byområder er byggekostnadene høyere, men også salgsprisene. Et hektisk marked har inntil nå gitt en betydelig inntjening og profitt for aktørene i den markedsbaserte eierboligutviklingen. Markedsaktørene og de mange små boligspekulantene er ikke interessert i noen form for regulering som kan minske profitten. Men norsk boligpolitikk kan ikke ha som formål å sikre profitten for dem som seiler på boligboblen. Det er det langsiktige hensynet til norsk økonomi og vanlige folks framtid politikken skal styres etter.

Vi må sikre oss mot krakk og tragedier for lånebelastede familier. Dette krever tiltak som begrenser stadig sterkere belåning. Det er farlig å legge opp til låneordninger som gjør stadig flere svake grupper til eiere. Leie er mer sikkert og forutsigbart. Vi kan ikke fortsette å gi oss som er eiere stadig større skattefordeler. Det må det bli mer gunstig enn nå å leie framfor å eie, slik at det blir mulig å spare opp til eierskap i leietiden. Vi trenger derfor, som en har i Danmark og Sverige, et ikke-kommersielt leieboligtilbud i de store byene, fortrinnsvis organisert og driftet av boligbyggelagene, skriver professor Holt-Jensen.

Av Hallvard Bakke, trykt i Klassekampen 2. mai 2014

 

2017-04-18T15:46:49+00:00 19. mai 2014|