– Når ansatte hindres i ytre seg, får vi også dårligere barnehager, skoler, politi og sykehus, skriver Bernt Andreas Hennum, Mari Pettersvold og Solveig Østrem i Klassekampen.

De siste ukene har dokumentet «Standarder for den profesjonelle lærer ved Haugerud skole» fått mye oppmerksomhet. Lærerne skal være «ferdig motiverte når de entrer skolen, de skal spre positivitet, like hårete mål og framsnakke skolen».

Den som følger Haugeruds standard, snakker aldri «negativt om elever, foresatte, kolleger eller ledelse». Lojalitet forstås slik: «Du kan være uenig innad, men utad står du fjellstøtt på det vi er enige om».

Flere har påpekt at skolens ledelse forveksler lojalitet med et urimelig krav om lydighet. Juristen Anine Kierulf kaller dette autoritært visvas og et brudd på ansattes lovfestete rett til ytringsfrihet. 

Til tross for massiv kritikk fra flere hold, har det vært lite selvkritikk hos de ansvarlige. Byråd Anniken Hauglie ser ingen grunn til å gripe inn, selv om hun innrømmer at reglene kan «se litt merkelige ut». Rektor Terje Eide sier at reglene er utviklet i fellesskap mellom lærerne og ledelsen, og at «de lever godt med dette dokumentet». Lærer Jørn Damslora sier at han ikke er kneblet. Gjennomgangstemaet er at dette er kjøreregler til internt bruk som utenforstående ikke trenger å bry seg med. 

Desto alvorligere framstår saken. Jo mer osloskolens ledelse forsøker å dysse ned saken, og jo mer de insisterer på at dokumentet må ses i lys av en spesifikk lokal kontekst, jo viktigere blir det å se saken i en større samfunnsmessig kontekst. I Haugerud skoles standard ser vi styringslogikk kjennetegnet av detaljstyring, sterk tro på manualer og tilsvarende liten tillit til de profesjonelle. Skolen føyer seg inn i rekka av institusjoner i offentlig sektor, som barnehager, skoler, sykehus, høyskoler og universiteter, der det blir så viktig å bygge omdømme og kontrollere kommunikasjonen utad, at uenighet og kritikk blir umulig. 

Fenomenet finnes til og med i departementene. I boka «Departementet» skriver avdelingsdirektør Eivind Tesaker om det han kaller «raushets-diktaturet» i Kulturdepartementet, også kalt verdi- og endringsbasert ledelse. Departementenes felles grunnverdier – demokrati, rettssikkerhet, faglighet og effektivitet – ble erstattet av nye ord som raushet, kvalitet og engasjement. Tesakers tese er at kvaliteten på arbeidet ble dårligere, blant annet fordi endringen la lokk på kritisk tenkning og diskusjon. 

Gjennom sin nærlesning av Gjørv-kommisjonens rapport etter 22. juli ser Anders Johansen en systematisk mistillit i politietaten. I en artikkel i Prosa viser han at forholdene som avdekkes gjennom kommisjonens arbeid, kan føres tilbake til en målstyringsfilosofi som innebærer at «politiet har utviklet mål på de områdene som er enklest å måle», samtidig som det profesjonelle skjønnet er blitt svekket. «Når ønsket om å oppfylle måltall erstatter utøvelsen av selvstendig skjønn, bidrar det til å svekke alt som heter yrkesstolthet og ansvarsfølelse», skriver han. 

Det Johansen finner mest oppsiktsvekkende, er at kommisjonens medisin er mer av det samme. Et nærliggende svar på hvordan nasjonen kan forbedre sin beredskap i framtiden, ville være mer tillit, mer ansvar, mindre byråkrati. I stedet blir profesjonelles ønske om å ta ansvar møtt med krav om å skrive flere rapporter. Dette innebærer ifølge Johansen aktiv produksjon av umyndighet. 

«Det er bestemt» er et utsagn mange barnehagelærere blir møtt med når de ytrer motforestillinger mot kommunal detaljregulering av barnehagens pedagogiske praksis. Også i andre sektorer er dette et velkjent utsagn som effektivt hindrer spørsmål, debatt og kritikk. Ideologiske og reformivrige ledere snakker ofte på denne måten. Vi kjenner dem igjen, også i akademia, som dilettantiske ledere med svak fagkunnskap. De sier kanskje at de med glede tar imot innspill, og at det er «fint med engasjement», men egentlig er avgjørelsen allerede er fattet. De er mer enn villige til å gjøre det de blir bedt om av noen høyere opp i hierarkiet, for dette er «ledere som har lojalitet og karriereforventninger knyttet til ledelsesnivået over, ikke til kollegene», som Knut Kjeldstadli uttrykker det i boka «Akademisk kapitalisme». 

Behovet for kontroll, rapportering og standardisering har en klar forbindelse til det styringssystemet som kalles New Public Management. Leder av Helsetjenesteaksjonen Torgeir Bruun Wyller ser systemet som en trussel mot profesjonelles ønsker om og muligheter til å gjøre et godt faglig arbeid. Han omtalte tillitskrisen som åpenbarte seg under lærerstreiken som et symptom på en tilstand felles for en rekke profesjoner. 

Saklig kritikk er basert på faglige og verdibaserte argumenter drevet av forestillinger om rettferdighet og bedre løsninger. Styringssystemet som dominerer i dag, fører til en alarmerende taushetskultur der kritikk omskrives til negativitet, støy eller misforståelser. Det er også typisk at oppmerksomheten flyttes fra saken kritikken gjelder, til personen som kommer med kritikken. 

At alle lærerne ved Haugerud skole stiller seg bak de 172 reglene, stiller vi oss tvilende til. Særlig når vi vet hvordan kritikere ofte trues til taushet og kritikk sanksjoneres. I undersøkelser fra Norsk Redaktørforening og Fritt Ord kommer det fram at ansattes ytringsfrihet er under press. 

Den danske sosiologen Rasmus Willig viser til at mange ikke tør ikke ytre seg kritisk på jobben eller i offentligheten fordi de frykter sanksjoner. I stedet utfører de oppgaver de blir pålagt, til tross for at det strider mot deres overbevisning om hva som er riktig å gjøre. Willigs tese er at kritikken finnes, og at den ikke kan stoppes. Når den hindres i å bevege seg fra A til B, finner den derfor andre veier, eller den vendes om til selvkritikk. 

Selvkritikken som oppstår fordi man må legge skjul på kritikkverdige forhold, fører til avmakt, umyndiggjøring og selvsensur. Det er ikke bare skadelig for den enkelte. Når ansatte hindres i ytre seg, får vi også dårligere barnehager, skoler, politi og sykehus. Det alvorlige er at selvkritikken gjør folk blinde, utslitte og ute av stand til å bedrive nødvendig samfunnskritikk. 

Willig viser at det finnes et alternativ: Open public management. Det bygger på prinsipper som involvering, åpenhet og frie ytringer. Han hevder at dette alternativet ikke bare vil sikre mer kvalifiserte og legitime beslutninger, det vil også være billigere fordi flere ansatte kan konverteres fra kontrolloppgaver til reelle kjerneytelser. 

Offentlighetsaspektet er en av mange grunner til at det er problematisk å utarbeide interne regler som ved Haugerud skole. Det er problematisk at offentlige organisasjoner utarbeider strategier, policydokumenter eller kjøreregler som utenforstående, det vil si offentligheten, ikke forstår og ikke skal kjenne til. Selv det generelt hersker enighet og harmoni, kan man ikke lage regler som er egnet til å hindre eventuell framtidig uenighet. Man kan heller ikke lage regler som begrenser de profesjonelles ytringsfrihet. Uansett hvordan kjørereglene ved Haugerud skole blir praktisert, er det vanskelig å se at dokumentet er egnet til annet enn å skape en usunn harmonikultur. 

Profesjonsutøveres kritiske stemme er særdeles viktig i en tid da mange vil mye med offentlige institusjoner som barnehager og skoler. Noen må si ifra når store politiske ambisjoner for velferdstjenestene ikke følges med tilstrekkelige ressurser. Profesjonene har et spesielt ansvar for å vurdere om formålet for institusjonen blir ivaretatt, eller om den styres ut fra mer eller mindre vilkårlige detaljmål. Dersom hensynet til at institusjonen skal være styrbar og effektiv går foran hensynet til formålet, må profesjonsutøverne ta ordet. Skal kritikkverdige forhold kunne avdekkes og forbedres, må de bli offentlig kjent. 

Vi vil hevde at det ikke er tilstrekkelig å snakke om profesjonsutøveres ytringsfrihet, vi trenger også et begrep om ytringsplikt: en plikt som dreier seg om å ha ansvar for å si ifra når politiske mål og virkemidler kommer i konflikt med profesjonens verdier og kunnskap. 

Etter vår vurdering blir man ikke en profesjonell lærer ved å følge Haugerud skoles interne regler. En lærer som navigerer etter disse reglene, står snarere ustøtt enn fjellstøtt, han eller hun er heller ikke lojal, men illojal – mot sitt egentlige mandat. 

Av Bernt Andreas Hennum, høgskolelektor i pedagogikk ved Høgskolen i Telemark Mari Pettersvold, førsteamanuensis i sosiologi ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold Solveig Østrem, professor i pedagogikk ved Høgskolen i Buskerud og Vestfold, trykt i Klassekampen 26. mai 2015

 

2017-04-18T15:46:46+00:00 4. juni 2015|